Det er mor som må fortelle Naw Paw Wahs historie. Jenta kan ikke fortelle selv, for hun er døv og ble bedt om å forlate skolen samme året som hun begynte. Hun kan ikke lese eller skrive. Tegnspråket har hun funnet opp selv sammen med familien, og det er derfor unikt i denne landsbyen. Men Naw Paw Wah har funnet en vei. ADRA vil alltid forbli redningen i hennes minne.
Naw Paw Wah var som en «helt vanlig» baby uten spesielle problemer. Hun hadde lært å gå og kunne si noen få ord da sykdommen rammet da hun var 2 år. Det stod på i flere dager, og hun hadde svært høy feber. Men da sykdommen slapp taket, kunne ikke den lille jenta snakke lenger. Etter en tid forstod familien at hun hadde mistet hørselen. Sammen utviklet de et tegnspråk for å kunne kommunisere.
Seks år gammel syntes mor det var tid for jenta å begynne på skolen, slik som de andre jevnaldrende barna i landsbyen. Mor hadde forventninger om at dette skulle gå bra, men det gikk ikke slik hun håpet. Lærerne fant snart ut at Naw Paw Wah var døv og ikke kunne høre, og dermed fortalte de moren at jenta like gjerne kunne være hjemme og gjøre nytte for seg; koste, rydde? Den eneste undervisningen hun fikk i disse første viktige barneårene var en lærer som brukte litt tid til å lære henne å skrive sitt eget og morens navn.
Mor strevde. Da hun ble alene med de to yngste, hadde hun ikke penger til å kjøpe noe sted de kunne bo, så de måtte leie ei svært enkel hytte fra en mann i landsbyen. Hun fikk iblant tak i billige grønnsaker som hun solgte på markedet, men for å kunne kjøpe varene, måtte hun låne penger. I mellomtiden utviklet moren hiv. Hun var slett ikke frisk. Samtidig vokste gjelden.
Fra Naw Paw Wah var liten viste hun stor interesse for å lage klær. Hvis hun hadde et gammelt skjerf eller noen stoffstykker, kunne hun lage mønster og klippe og sy kjoler for dukker som hun lekte med. Da lillesøsteren ble født, danset Naw Paw Wah for den lille babyen. Dette har hun fortsatt med hver dag: Sy og danse.
På et støttegruppemøte for hiv-pasienter, fikk mor en dag høre noe interessant. Noen fortalte om et nytt yrkesopplæringstilbud i byen. Det som virkelig vekket morens interesse, var informasjonen om hvem som særlig ble oppmuntret til å søke. Dette var helt uvanlig, og nesten ikke til å tro: Skolen tok imot tenåringer med spesielle behov og funksjonshemminger. Noe lignende hadde mor aldri hørt. Ville noen ta imot jenta hennes? Undervise henne? Skulle Naw Paw Wah virkelig få gå en på skole? Hun våget ikke å tro på det.
Videre fikk hun høre at opplegget var tilrettelagt slik at de fattigste kunne gå der uten å betale skolepenger. Hun kunne til og med søke om støtte til transportkostnader til og fra skolen. Utrolig. Det kunne ikke stemme?
Landsbylederen sendte en skriftlig anbefaling da mor og datter dro til den nybygde skolen (fra ADRA Norge og Norad!) for å snakke med læreren som underviste i søm. Læreren virket litt skeptisk og stilte mange spørsmål, syntes mor. Hun hadde ikke mye tro på at dette kom til å gå bra. Men hun jublet noen dager senere da hun fikk melding om at Naw Paw Wah var velkommen til skolen. Hun var virkelig velkommen!
Men hvordan skulle hun komme seg til og fra skolen hver dag? Mor måtte ta alle muligheter til småjobber, ellers ville de tape for mye. Mor fulgte datteren ned til elva der det bodde en mann som hadde båt og iblant fraktet folk over elva til byen der skolen lå. Fra andre siden fikk hun sitte på med en moped-taxi. Dette fungerte fordi ADRAs prosjekt også hjalp til med reisepenger for de mest utsatte elevene. Uten reisepengene hadde ikke Naw Paw Wah klart å komme til skolen.
“Datteren min har alltid vært hardtarbeidende,” forteller mor. «Hun har vasket, kostet og laget mat som en voksen. Så mens hun gikk på yrkesskolen jobbet hun også veldig hardt. Mange kvelder ville hun fortsette å sy selv om det ble mørkt og vanskelig å se.»
Men det er en ting som mor fremdeles finner overveldende: «Jeg hadde aldri, aldri trodd at vi noen gang ville være i stand til å åpne en butikk her hjemme hos oss. Jeg tenkte at hun kanskje ville lære å sy sine egne klær, kanskje litt til familien eller få arbeide hos noen som sydde, men jeg tenkte aldri at hun ville komme så langt at hun kunne åpne sin egen butikk! At hun til og med skulle få en egen symaskin – var aldri i mine tanker eller drømmer! Jeg er så takknemlig til ADRA for dette – og så lykkelig!»
Nå trenger ikke mor lenger å slite seg ut med harde dager som dagarbeider eller på torget. I stedet hjelper hun datteren å drive forretningen. Hun har gått rundt i distriktet til hvert eneste hus og fortalt om butikken og datteren som er så flink til å sy. Nå vet naboene at Naw Paw Wah kan sy bluser, skjorter og skjørt. Folk kan komme og få tatt mål hos Naw Paw Wah slik at klærne vil passe helt perfekt. Noen ganger har folk med seg et bilde på en telefon eller et magasin – og Naw Paw Wah syr. Folk stoler på henne i så stor grad at noen ganger ber de henne om å vurdere hva hun synes passer og ser finest ut. Folk i nabolaget har lært at den unge, døve og stumme jenta som danser og syr – har særdeles god smak.
Naw Paw Wah og lillesøster.
Den lille familien har satt mål for de neste månedene. Dersom butikken fremdeles går som nå og de klarer å spare, ønsker de seg et eget sted å bo, slik at de ikke må leie. Det nye stedet skal gjerne være nærmere hovedveien for å trekke til seg enda flere kunder. Naw Paw Wah kjenner seg tryggest sammen med familien, og vil ha mor og søsken rundt seg. «Og tenk at jeg ikke trenger å låne penger lenger!» sier mor entusiastisk. Takket være datterens skolegang er hun befridd fra det hun kaller «lånehaiene». Nå er det mor som lager mat og koster rundt huset, hun snakker med kundene og hjelper til med å sy knapper og lage knappehull.
Til slutt blir mor nærmest litt høytidelig og alvorlig. Hun sier:
«Jeg vil gjerne takke menneskene i Norge som hjelper til med ADRAs arbeid. Men ikke bare en vanlig takk; en helt spesiell takk! Vi hadde aldri klart alt dette uten ADRA og mennesker i Norge. Hvis noe skjer med meg, kommer datteren min til å klare seg. Denne lille butikken og virksomheten er hennes framtid. Dere har gitt min datter muligheter til å klare seg i livet. Hva er større enn det?»
FOKUS FOR HJELPEAKSJON 2018
Vil du hjelpe ADRA slik at vi kan hjelpe flere barn og ungdommer som Naw Paw Wah? Fokus for Hjelpeaksjon 2018 er å gi yrkesutdanning til ungdom – og videre oppfølging til å skape en egen bedrift og få en jobb så de kan klare seg selv.
HVORDAN?
1. Du kan få en egen bøsse og innsamlingsområde ved henvendelse til ADRA.
2. Du kan opprette din egen digitale innsamlingsaksjon på Facebook direkte . eller via nettsiden https://minaksjon.adranorge.no/hjelpeaksjon. Her kan du takke, dele og inspirere givere!
3. Lage en Vipps-aksjon – til ADRA #19543
4. Del nettsiden www.hjelpeaksjon.no
ADRAs prosjekt i Myanmar tilbyr ungdom yrkesutdanning. Ungdom som prioriteres ved opptak er arbeidsledige; ungdom som har falt utenfor skolen eller funksjonshemmede.
Fag som tilbys ved ADRAs yrkesopplæringsskole er søm, data, agro-mekanikk, frisør og hårklipp, jern, metall og sveising, elektro, hotell og restaurant. I tillegg trenes alle elevene i et fag som handler om livsferdigheter, holdninger og verdier. Her inkluderes undervisning om hvordan man driver en liten bedrift og hvordan man er best mulig rustet for arbeidslivet. Yrkesskolen ble bygget i 2015. Så langt har 1215 elever bestått eksamen.
Yrkesopplæringsdelen er èn av flere komponenter i ADRAs helhetlige arbeid for utdanning i Myanmar.
Hva gjør ADRA Norge i samarbeid med ADRA Myanmar ?
-Yrkesopplæring og oppfølging for 1920 ungdommer i nybygd yrkesskole
-Videreutdanning for 5000 lærere i samarbeid med en arbeidsgruppe for lærere i Karenstaten
-Arbeid med foreldregrupper
-Sørger for utdanning for 12 400 barn som ellers ikke har skolegang
-Bygger skoler og klasserom for flere klassetrinn
-Bidrar med læremateriell og undervisningsmateriell for 237 000 barn og ungdommer