Yazidiene er en religiøs minoritetsgruppe, hovedsakelig fra det nordlige Irak. Yazidienes religion inneholder elementer fra kristendom, islam og gammel persisk tro og ble grunnlagt allerede på 1100-tallet.
Det finnes rundt 700 000 yazidier. Gruppen har levd i undertrykkelse i årevis og har vært truet av utryddelse. I løpet av Det ottomanske riket på 1800- og 1900-tallet var den etniske gruppen utsatt for 72 massakrer. I 2007 begynte Al-Qaida vilkårlig å angripe yazidi-områder. Så mange som 800 yazidier ble drept av en rekke lastebilbomber.
De siste årene har yazidiene måttet tåle massebortførelser, tvangskonvertering og voldtekt av jenter og kvinner av IS. Da byen Sinjar, som en gang hadde en stor yazidi-befolkning, ble beleiret av ISIS i 2014, flyktet yazidiene til fjellet Sinjar. 40-50 000 mennesker var fanget, omringet av ISIS. Hundrevis av yazidier kan ha dødd av sult og uttørking før de ble evakuert.
I mars 2016 erklærte statssekretær i USA, John Kerry, at ISIS begikk folkemord mot yazidiene, kristne og shiite-muslimer i Irak og Syria. Så mange som 15% av yazidiene har flyktet fra Irak og søker asyl i Europa. ADRA leder den humanitære innsatsen i en leir i det nordlige Hellas. I leiren er det rundt 1000 yazidier.
VIL HA TRYGGHET FOR BARNA
Idet vi ankommer leiren, kommer barna løpende opp til bilen og vinker og hilser oss velkommen. Folk står i kø for å få mat, mens andre lager mat på bål rundt. Noen kommer fra skogen der de har funnet ved til brensel.
Ikke lenge etter at vi har kommet, tar Erol kontakt, tydelig opprørt. Han tar oss med til familien sin som sitter på tepper på bakken. Kvinnene lager mat. Han har 11 barn og en av de yngste gråter. Erol er bekymret fordi sønnen er syk og fordi han ikke vet hvordan han kan hjelpe ham. De tok sønnen med til sykehuset, men Erol sier at det ikke ser ut som om medisinene hjelper. Barnet har fortsatt feber.
«Vi flyktet for å slippe unna krigen» forteller Erol. «Vi vil ha et trygt sted der vi kan leve i fred. Men barnet mitt er sykt og jeg vet ikke hvordan jeg skal få tak i medisin. Vi flyktet fra død og nå er vi midt i døden. Se hvor vi er nå. Dette er barna mine».
Erols sønn er ikke det eneste barnet som er sykt eller skadet.
Vi møter Nahid, en 28-år gammel mor som reiser med de to barna sine og tre søsken. Mannen hennes er i Tyskland, og venter på å bli gjenforent med sin familie. For 12 dager siden ble Nahids 7-år gamle datter Sana skadet da en kanne te veltet og hun fikk brannskader på foten. Helsepersonell har behandlet brannskaden på foten, men det er lite bedring.
Dagen før tok ADRA-medarbeidere Sana til sykehuset for å behandle såret. Sykehuspersonalet byttet bandasjer og ga henne en sprøyte. De sa hun trengte medisiner og ga Nahid en resept. Men medisinen koster 30 Euro [ca 280 kr] og familien har ikke råd.
Etter å ha kjørt Nahid og Sana tilbake til leiren, dro oversetteren som hadde vært med dem tilbake til hotellet der hun bor, men fikk ikke sove: «Hun er veldig ung, men veldig sterk. Hun vet at hun har brannsår på foten, men hun gikk på den likevel. Hun var ikke redd for legen, men jeg var redd. Doktoren var ikke så forsiktig. Han påførte henne smerte. Hun skrek. Jeg holdt henne. Jeg klarte ikke å se på, så jeg kysset hodet hennes».
«Medisinen er dyr. Jeg ville gjerne hjulpet, men jeg kan ikke. Jeg fikk ikke sove fordi jeg ikke kunne hjelpe dem. Jeg følte meg elendig – hun kunne vært min datter. Bare se for deg en liten jente som trygler deg om hjelp, og så kan du ikke hjelpe henne».
Nahid gir klarsignal for å ta bilde av Sana og broren, men før vi får lov til å ta bildet, passer hun på at fjesene er rene, håret gredd og at klærne sitter pent.
Selv om leiren er omkranset av skog er det veldig lite skygge i selve leiren. Det er tidlig vår, men allerede veldig varmt. Vi tar en pause i det som ser ut som et pikniktelt – et av få steder med skygge. Noen barn fra leiren slutter seg til oss.
Jentene leker “slå på knoken”, mens vi kaster ball med noen av guttene. Ei av de eldre jentene snakker ganske godt engelsk. Hun forteller oss at hun gikk i 5. klasse i Irak og at engelsk var favorittfaget. En av guttene vil låne kameraet mitt og tar et par bilder av vennene sine.
Vi kommer tilbake til leiren den siste dagen i Nord-Hellas. Vi setter oss ned sammen med to eldre menn som sitter på gresset. De forteller om hvordan ISIS kom til deres landsby, satte fyr på husene og tok flere koner og døtre.
“Problemet er at kona mi er alene” foreller Adiv (71) mens han fingrer med bønnekjedet. «Vi har bare hverandre og vi er adskilt. Vi mistet hverandre da ISIS kom. Jeg mistet henne og jeg visste ikke hvor hun var».
Adiv dro alene fra Irak, gjennom Tyrkia og kom tilslutt til Hellas. Da han kom fram, hjalp en frivillig organisasjon ham med å lokalisere kona, som er i Tyskland. De har vært fra hverandre i et år. Han er takknemlig for å vite at hun har det bra og han har telefonnummeret så de kan snakke på telefonen.
Vi takker mennene for at de ville snakke med oss. De takker oss for at vi ville høre på dem. «Send stemmene våre ut i verden» sier Adiv.
Vi treffer en mann til før vi drar. Han forteller oss at han og mange andre måtte gjemme seg i fjellene i ni dager da ISIS angrep Sinjar. De hadde ikke noe mat og nesten ikke vann – bare noen få flasker til barna. «Noen av oss døde, men noen overlevde», forteller han.