Da La var liten fikk landsbyen besøk av ADRA. Lederen for ADRA Thailand samlet alle barna i landsbyen og spurte dem om hva de ville bli når de ble store. Noen ville bli lærere, leger og bønder, men det var bare La som sa at hun ville bli landsbyleder. Hun ville tilbake til folket sitt, gi barna bedre utdanning og hjelpe landsbyen ut av fattigdom.
La kommer fra en etnisk minoritetsgruppe og de fleste landsbybeboerne har ikke thailandske identifikasjonspapirer, noe som gjør det vanskelig for barna å begynne på skolen. Heldigvis fikk La og tre venner skolestipend fra ADRA. Som en del av programmet fikk de sin aller første sykkel slik at de kunne sykle til skolen. Jentene var glade. Rektoren var forståelsesfull og hjalp dem med mange ting. «Jeg var så glad fordi jeg fikk ny uniform, nye bøker og skrivesaker hvert år» smiler La.

Men ikke alle i lokalsamfunnet viste like stor forståelse for elevene fra minoritetsgruppen. Både skolen og La følte presset. Alt dette fikk La til å slutte på skolen og være hjemme hos familien. Etter hvert kom en ADRA-medarbeider på besøk og spurte La om hun ville bo på Keep Girls Safe-hjemmet og få mulighet til å gå på skolen igjen.
La synes det var vanskelig å bestemme seg. Mange landsbybeboere advarte henne mot å dra. De hadde hørt om lignende situasjoner før, og uten thailandsk id, ville ikke familien kunne besøke henne i frykt for å bli tatt av politiet. Tilslutt var det faren til La som sa: «Dra til hjemmet. Hvert skritt du tar i livet er for din framtid». La skjønte ikke dette før senere, men hun gjorde som hun fikk beskjed om; hun dro til hjemmet.

La var i den andre gruppen jenter som kom til Keep Girls Safe-hjemmet i Chiang Rai. Hun gikk i 9. klasse den gangen. Først trivdes hun ikke i det hele tatt. Hun følte seg ikke hjemme. Men med tiden, og med hjelp av en ADRA-medarbeider, begynte hun å se på hjemmet som sitt hjem og jentene som sin egen familie. Hun knyttet bånd til de andre jentene, og hjalp spesielt til å passe på de yngre jentene.

La tok yrkesopplæring i regnskap i 3 år. Da hun fullførte studiet spurte staben på hjemmet om hun ville bli boende eller forlate hjemmet. Selv om hjemmet inneholdt mange minner og hun ville savne alle der, ville familien gjerne ha henne nærmere. La flyttet til Chiang Mai. Her var hun både nærmere familien og kunne studere videre. Hun fant et sted å bo og tjener nok til å brødfø seg selv.

«KGS hjalp meg å tilpasse meg alle typer mennesker og hvordan de lever. Det er slik jeg vet at jeg kan bo alene og ha kontakt med mange forskjellige mennesker» forklarer La. Etter to år til med regnskapsstudier, fikk La en bachelorgrad i regnskapsføring fra Ratchapat University i 2013. Hun er den eneste i sin familie som har tatt høyere utdanning og er et forbilde for familien og landsbyen. La var egentlig ikke så glad i regnskapsføring, men KGS-staben sa at det var stor sjanse for å få jobb innen dette feltet senere, så hun bestemte seg for det.
La er involvert i så mye. Det er ikke vanskelig å skjønne at hun er en modig og engasjert ung kvinne. Hun er medlem i komiteen for Indigenous Woman Network in Thailand, hvor hun representerer den etniske gruppen Lisu. Komiteen delegerer prosjekter til medlemmene slik at de igjen kan jobbe med lokalsamfunn. De diskuterer hvordan man kan forvalte ressurser ved å involvere menn og kvinner. La husker fra hun var yngre at mange av konfliktene i landsbyen var om hvem som eide de ulike eiendommene. Komiteen produserte derfor et kart som viste en oversikt over alle eiendommene og hvem som eide hva. Dette dokumentet brukes nå i retten for å løse slike konflikter.

La forteller alltid kvinnene at deres rettigheter er de samme som mennenes og at de må stå opp for seg selv. Hun er også medlem av Forestry Restoration Committee. I Thailand snakker de forskjellige stammene forskjellige språk, så La er også oversetter i retten noen ganger og blir kontaktet angående alle saker om skogen som omkranser landsbyen hennes. Problemet er at myndighetene vil ta landet de bor på sånn at de igjen kan få skogområder der. Dette vil si at alle landsbybeboerne må flytte. La jobber hardt og bestemt mot et kompromiss.

Dette er kun litt av det La holder på med for tiden. Hun har blitt oppdaget og filmet, og til og med fått en pris for arbeidet sitt og det hun har fått til. Men La vet ikke hvor hun ville vært uten Keep Girls Safe-prosjektet som gir jenter mulighet til en lysere framtid. Ved hver anledning hun har, spør hun om hun kan få besøke hjemmet og dele sin historie med de andre jentene. Vi tenker at La er på god vei til å nå drømmen sin om å bli landsbyleder!