Da grensene i Europa begynte å stenge og flyktningene strandet i Hellas, samlet mange seg i leiren Idomeni. Den uformelle leiren på grensen til Makedonia var den største i Hellas med mer enn 10 000 mennesker som håpet å kunne reise videre.

Siden leiren ikke var drevet av myndighetene, var det ingen støtte eller tjenester I leiren, og flyktningene måtte klare seg selv, eller få hjelp fra frivillige organisasjoner som ADRA.

Serbisk-syriske Samir jobber som oversetter og reiste til Hellas kort tid etter at Idomeni-leiren startet opp. Han forteller at tilstanden i leiren har blitt betraktelig bedre, men at det for kun en måned siden var et uhyggelig sted.

“Det var som en skrekkfilm. Folk sultet faktisk. Det var ingen matdistribusjon i leiren. ADRA var en av de første frivillige organisasjonene der. Vi hadde en lastebil, og da folk så oss, løp de etter oss. Da vi åpnet døra, tryglet de oss: «vær så snill å gi oss noe – vi er sultne». Det fantes et lagerhus med alle mulige slags donasjoner fra forskjellige steder i Europa, så ADRA hjalp til å distribuere tingene til de som trengte det mest» forteller Samir. Det regnet og var kaldt. Da Samir så en mann som sto og skalv i bare t-skjorta, tok han av seg sin egen jakke og ga den bort.


Det er en veldig annerledes scene når vi besøker Idomeni en måned senere. Da vi kom ut av bilen ble vi møtt med klemmer av smilende barn. Etter at de hilste på oss løp de tilbake til den store gruppen barn som samlet seg rundt en CD-spiller. En ung kvinne leder barna ut i bevegelser til kjente sanger som «hjulene på bussen» og «hvis du er veldig glad og vet det». Det er den første organiserte aktiviteten jeg har sett i leirene og barna ser ut som de setter pris på adspredelsen.

Telt har poppet opp overalt, også på togskinnene. Her møter vi Faaria. Hun reiser med søsteren sin, ektemennene og barna. Faaria har tre barn – to gutter og en jente. Hun er gravid, men vet ikke hvor langt på vei hun er. Det er leger i leiren, men de har ikke maskin til ultralyd. Sykehuset behandler bare akutte situasjoner. De tar imot fødende kvinner, men hvis de er friske må mor og barn dra tilbake til leiren allerede dagen etterpå. Faarias søster var også gravid, men fødte for dem dager siden.

Vi spør Faaria om livet i Syria før krigen og ansiktet hennes lyser opp: «Vakkert! Det var perfekt! Men etter krigen…huff!”.

Faaria og familien dro fra Syria for 55 dager siden. Reisen var hard og krevende. «Vi lagde en plan med en menneskesmugler. Han skulle kjøre oss til den tyrkiske grensen med bil. Vi dro før daggry. Da vi kom til grensen, måtte vi vente lenge. Det tyrkiske politiet ville ikke la oss slippe inn i Tyrkia. Smugleren kom og hentet oss om natten. Vi måtte klatre over et høyt gjerde og hoppe ned på andre siden. Det var mange politifolk ved grensen. Hvis de tok noen i å rømme, ble de slått, så vi måtte løpe veldig fort. Sånn er livet til en flyktning. Det er ikke fint i det hele tatt. Men hvis du ikke drar på den måten, kommer du ikke ut» forteller Faaria.

Familien hennes var en av de første som kom til Idomeni. Da de kom dit fantes det ikke noe telt til familien. Tilstanden var dårlig og folk var så deprimerte at noen tok selvmord ved å sette fyr på seg selv.

Faaria er bekymret for slanger og har sett en i nærheten av teltet. Den natten hadde hun mareritt om slanger hele natten og kunne ikke få vekk følelsen av at det var en slange som vislet med tunga på foten hennes. Hun kjenner en dame som fant en slange i teltet sitt. Heldigvis har de ikke hatt slanger på besøk enda, kun en skorpion.


Det Faaria og familien ønsker, er hjelp til å komme seg videre. Alt hun ønsker er trygghet for barna. Ikke noe mer. Hun har allerede mistet to barn – et tvillingpar på et år som ble drept av en bombe. «Hvis folk er mennesker, må de hjelpe oss å fullføre reisen» sier Faaria.

Vi går videre bortover togskinnene, ved siden av et gammelt tog. I togvogna bor det også flyktninger. To små søstre kommer ut og vil leke med oss. De fryder seg når vi tar dem opp og leker med dem.


Etterhvert som vi kommer nærmere den makedonske grensen, møter vi Abdul fra Syria. Da han blir spurt om livet før krigen sier han: «Det var så enkelt. Det var som paradis»! Men så kom ISIS til byen. Abdul er lærer og ISIS ville at han skulle være lærer på deres skoler. Han nektet og flyktet fra Syria sammen med sin gravide kusine og tre barn. De dro for barnas skyld. I følge Abdul hjernevasker ISIS barna og det ønsket han ikke for kusinens barn.

Men livet som flyktning var hardere enn de trodde. De måtte kaste de fleste av eiendelene på havet da de krysset Middelhavet med båt, så de trenger klær. De lider av hudproblemer som skabb. Det det har fått som midlertidig husly holder ikke stand. Det er ikke nok mat. Barna er undervektige. Abdul forteller også at det ikke er tilbud til folk med spesielle behov, som gravide kvinner og barn. Han beskriver situasjonen i leiren som veldig, veldig dårlig. Så dårlig at han heller ville sovet med kuene på jordet i Syria, enn å bo i denne leiren.

“Da vi forlot Syria var vi så deprimerte. Vi følte oss lettet da vi kom til Tyrkia og til og med glade da vi nådde Hellas. Nå ville jeg heller dødd under bombene enn å være her» sukker Abdul tungt.

ADRA hjalp familien hans med noen sårt trengte ting. Lettelsen deres over å få disse tingene kunne ses tydelig.

Før vi dro fra leiren tilbrakte vi tid med noen brødre. En var barberer i Syria og klipper håret til brødrene. Han tok med seg saksene hele veien fra Syria, men de fungerer ikke så bra lenger. Han spør om vi har noen nye til ham.

Frivillige organisasjoner som ADRA jobber i mange flyktningleirer i Hellas og gjør sitt beste for å møte behovene til flyktningene. I midten av all desperasjonen, er det lett å glemme hvor verdifulle vanlige ting kan være, spesielt ting som gir folk en følelse av normalitet og hverdagsliv. Denne mannen ønsket seg kun en frisørsaks så han kunne fortsette å klippe brorens hår.