Flyktningene tar store risikoer. Mange betaler i dyre dommer for å krysse Middelhavet i dårlige båter og med uforsvarlige livvester. Bildet av den lille, druknede gutten som ble skylt opp på en strand på en av de greske øyene vil bli husket som et symbol på desperasjonen til de mange som mister livet i forsøket på å nå trygghet.
Fra de greske øyene, gikk ruten videre til Makedonia, Serbia, Kroatia, Slovenia og videre nordover i Europa. Maja Ahac, leder i ADRA Slovenia, husker godt dagen da det begynte. Det var en vanlig lørdag da hun fikk en telefon med beskjed: «Gjør deg klar! Det er flere tusen flyktninger på vei til den slovenske grensen!». «Det var aldri et spørsmål om vi skulle hjelpe eller ikke,» forteller Maja. Bare noen timer etterpå tok Maja og ADRA Slovenia imot de første flyktningene.
Flyktningene så veldig slitne ut. Mange bar små plastikkposer med alt de hadde av eiendeler. Maja satte seg ned med en tenåring som snakket engelsk, og spurte hvorfor han hadde lagt ut på denne lange reisen. «Jeg hadde to valg – å drepe eller bli drept. Alt jeg ønsker er å fullføre skolen og få leve,» svarte gutten.
«Det ville vært lett å late som om flyktningene ikke er her eller at de ikke er «verdig» vår hjelp. De blir ofte ikke bare kalt flyktninger og migranter, men også terrorister. I løpet av månedene som jeg har jobbet med flyktningene, har jeg ikke møtt en eneste som Jesus ikke døde for – uansett hvor skitten, redd, kald, sulten, illeluktende, hånet, syk, liten eller dårlig behandlet de var. Det gledet oss å kunne se barna smile, en baby som fikk en varm jakke, en far som delte mat med barna sine eller en dame som fikk hygieneartikler. Deres takknemlighet sa mer enn ord,» forteller Maja.
«Noe annet som sa mer enn ord, var all hetsen vi fikk. Noen mennesker likte ikke ADRAs eller min personlige innsats. Jeg ble kalt mange navn. Stygge navn. Jeg fikk også trusler. All negativiteten bidro til beslutningen min om å hjelpe disse menneskene mer enn vi allerede gjorde.
Flyktningkrisen har rystet meg og samfunnet jeg lever i. Vi vil aldri bli de samme igjen. Jeg har reist mye og sett ekstrem fattigdom før, men urettferdigheten og ulikheten var aldri så intens som i flyktningsituasjonen,» sier Maja.
“Denne erfaringen har forandret meg. Ble jeg traumatisert? Jeg håper ikke det. Velsignet? Absolutt.
Noen ganger følte jeg meg trist og til og med såret. Å møte de som ikke ville stå opp for eller hjelpe sårbare mennesker som flykningene, var tungt. Likevel har jeg møtt mange inspirerende mennesker i denne situasjonen, som får meg til å føle meg rik og spesiell.
Flyktninger er ikke så veldig ulike oss selv. Vi vil de samme tingene: Å overleve. Å leve i trygghet. Å bli akseptert. Som mennesker. Intet mindre, intet mer”.
Maja var bare en av de mange ADRA-medarbeiderne og frivillige som jobbet på grenseovergangene. Med flyktninger fra mange forskjellige land og lite engelskkunnskaper var informasjon en stor utfordring. ADRA fokuserer derfor spesielt på å ha oversettere for å sikre at riktig – og viktig – informasjon kom fram til flyktningene. ADRA distribuerer også mat, vann, varmt tøy og hygieneartikler til flyktningene.