EKO Station er en uoffisiell flyktningleir i Hellas. Det betyr at leiren plutselig har blitt til og at det ikke er noen tjenester for flyktningene her. Opp til 1300 flyktninger har bodd her de siste månedene etter at Makedonia stengte grensen til Hellas. For mange er stedet et bedre alternativ enn Idomeni, en annen uformell leir i Hellas.

Eko Station er egentlig en bensinstasjon. Eierne har latt flyktningene få slå leir på området, og i forhold til andre isolerte flyktningleirer, har flyktningene i denne leiren lett tilgang til bensinstasjonens butikk og fasiliteter. Selvfølgelig er dette business, og ikke veldedighet. Alt koster penger.

Amin dro fra Syria for fire måneder siden og bor nå i leiren. Han forklarer at det koster 4 euro for å dusje i 15 minutter. Selv har han ikke dusjet på en måned. Han viser oss klærne sine og forteller at det er de samme som han hadde på da han flyktet fra Syria.

Det koster 1 Euro å lade telefonen. Flyktningene må også betale for all mat og drikke på bensinstasjonen.

Farah samarbeider med naboene om å bake brød. Alle pengene hun hadde da hun flyktet fra Aleppo i Syria er brukt opp. Nå lager hun og naboene brød hele dagen for å selge til de andre flyktningene slik at de kan forsørge sine egne familier. For 1 euro får man kjøpt fem flatbrød.

Farah forteller at livet var godt før konflikten begynte. Hun var lykkelig, men så ble alt forandret. Hun kunne ikke sende sønnen på ærender til supermarkedet på grunn av snikskyttere: «Snikskytterne bryr seg ikke om hvem de treffer. Når de skyter barna, dør barna». Hun forteller videre at byen jevnlig blir bombet fra lufta. Da hun kom fram til Hellas ringte familien fra Syria og fortalte at moren og broren hadde omkommet.

Farah reiser med datteren på 16 og sønnen på 12. Mannen og den yngste sønnen på 6 år nådde fram til Tyskland for 10 måneder siden. Hun forteller at hun ba ektemannen om å ta med den yngste sønnen etter at han nesten omkom i et snikskytterangrep. Når hun snakker med dem på telefonen, gråter sønnen og spør når hun kommer til dem. Farah er desperat etter å samle familien, men hun har problemer med immigrasjonsprosessen og det finnes ingen som kan hjelpe henne eller forklare søknadsprosedyren. Farah sier familien ikke ønsker annet enn et sted å bo og at barna kan få gå på skolen så de kan få utdanning.

Farah sliter med uvissheten over hvor lenge hun må være i leiren i Hellas. Hun synes det er vanskelig å ta beslutninger. Hvis hun tjener litt penger, burde hun kjøpe mat til barna eller spare pengene så hun etter hvert kan kjøpe en bedre kokeplate til familien hvis de må være der lenge? Kokeplata som familien bruker nå er laget av deler av en gammel satellitt og er dårlig. Alt er skittent, forteller Farah. De spiser alltid skitten mat.

Til og med brødbaking minner oss om hvor mye hardere livet er her. I Syria ville vi aldri måtte gjøre noe slikt. Familiens hus i Syria hadde alt, inkludert et fint kjøkken. I Hellas må Farah gå en og en halv time for å kjøpe mel til brødbakingen.

Farah elter deigen og naboen, Naji, steker det på plata. «I Syria hadde jeg hus, bil – alt. Nå har vi ingenting. Jeg står opp kl. 7, baker brød hele dagen, og legger meg kl. 23. Dette gir familien min mulighet til å kjøpe noen få ting fra stasjonen» forteller Naji.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kona til Naji er gravid og den 13-år gamle sønnen har hull i hjertet. Han trenger operasjon, men de har ikke råd til det i Hellas. Det viktigste for Naji er at sønnen kan få operasjonen og at alle barna kan få gå på skolen igjen.

Mansur dro fra Syria for et år siden og reiser med ni barn. «Jeg vil at barna mine skal få leve et sted der det er fred. Vi dro fra Syria på jakt etter et trygt sted, men vi har ikke funnet det enda» forteller han.

 

Navnene er forandret for beskyttelse.