Det blir stille i bilen når vi kjører inn i flyktningleiren. Alle stirrer ut av vinduene. Jeg kan nesten ikke tro mine egne øyne: presenninger, telt etter telt på høyder, i skogen – overalt hvor det er plass. På begge sider av veien. Overalt. Og så mange mennesker!
Mennesker går på veien, sitter i skyggen eller venter under trær i skogen før de finner et landstykke. Jeg har aldri sett noe som dette før. Trærne har blitt hogd ned. Det er rotete, det er gjørmete, det er overfylt – det er desperat.
Vi fortsetter reisen videre sørover. Overalt ser vi flyktninger og telt. ADRA skal hjelpe i to leirer der det har kommer flere flyktninger inn de siste dagene. Det tar 2,5 time å kjøre fra basen vår for å nå fram hit. Det er ikke mange kilometer, men veiene er smale og det er mange mennesker og lastebiler langs veien.
Da skjer det noe: Noen begynner å kaste nødhjelpsartikler ut fra en bil. Folk løper til for å få tak i noe. Forrige uke døde flyktninger på grunn av dårlige gjennomførte distribusjoner som dette, siden folk blir desperate og prøver å få tak i det de kan. Slik kan ingen jobbe.
Endelig når vi fram til «vårt» område. Veien blir smalere. Leiren ser ut som om den har vært der en stund. Og det har den. Dette var en av de første leirene, og flyktningene i denne bosettingen har vært her i 10 år. Men nå har nye familier startet å komme, og de prøver å slå seg ned på utsiden av den eksisterende leiren. Lokale landeiere leier ut deler av eiendommene til flyktningene for å gjøre plass til dem.
Vi går innover i leiren for å finne de nyankomne flyktningene og møter folk fra en annen organisasjon. Vi spør om de vet hvor de nye flyktningene bor? «Det er der borte, på andre siden av elven. Ville ikke satt beina mine i den, hvis jeg var dere…»
Vi går videre langs elva i håp om å finne en bedre måte å krysse på, men det er ingen andre muligheter enn å gå vasse over den lille skitne elva. Synet som møter oss er mange flyktningtelt. Noen har presenning nok til å lage vegger, mens andre kun har nok til å få dekket taket. De har fått litt ris og en presenning ved ankomst, men utenom dette har ingen vært der enda.
I et telt uten vegger, finner jeg Mina og familien hennes. Det var uroligheter i landsbyen hennes i Myanmar, og familien var redde, så de bestemte seg for å flykte til Bangladesh.
“Vi brukte tre dager på å komme oss til Bangladesh. Vi gikk gjennom jungelen, men da vi kom til elva, hadde vi ikke penger til å ta båten. Heldigvis var det noen som var snille og betalte for oss, så vi klarte å komme oss over,» forteller hun.
Det er tre uker siden Mina og familien dro fra Myanmar. De har bodd forskjellige steder før de kom til denne leiren.
“Noen ga oss penger så vi kunne kjøpe presenninger og bambusstokker, og vi fikk litt ris fra World Food Program,” sier Mina. Da hun blir spurt om hva de største behovene er, svarer Mina: «Vi trenger husly, mat, kjeler, vann, toaletter og en bro! Men det viktigste er husly. Se, det er ikke noen vegger på dette teltet. Det er heller ingen gjerder rundt oss for beskyttelse.»
En mann har stått bak meg og lyttet mens jeg intervjuet familien. Han tar kontakt med oversetteren. Mannen heter Sajed og han vil fortelle historien sin. Vi går sammen med ham til teltet, der de fem barna hans venter på ham. 
«Mange hadde ikke tid til å flykte fra husene sine,» sier Sajed. Øynene hans er røde og triste når han forteller meg: «Jeg tok tak i barna og løp. I kaoset fant jeg ikke kona mi. Etter at jeg hadde satt fra meg barna på et tryggere sted, løp jeg tilbake for å se etter henne. Jeg fant henne, men hun var død.»
Taushet og stillhet. Jeg ser på de fem barna – den yngste rundt 18 måneder, og den eldste 7 år. Dette kan ikke ha vært en lett reise for Sajed.
“Jeg begravde kona mi. Det var ikke en ordentlig begravelse, men det var det beste jeg fikk til under omstendighetene. Så flyktet jeg med barna. Vi gikk over fjellet og kom til stranda på andre siden. Vi måtte vente hele natta på en båt som kunne ta oss over elven,» sier Sajed.
Sajed og barna har vært i Bangladesh i 19 dager. Den siste uken har de vært her sammen med andre nyankomne flyktninger. Livet er hardt for familien.
“Noen klarte å ta med seg noen ting hjemmefra, men jeg hadde ikke muligheten til å ta med noe. To av barna mine er syke. De har diare. Jeg trenger medisin til dem. Vi fikk noe ris, poteter og vann en gang, men det er ikke nok. Vi trenger mer mat. Men selv om det skulle bli en distribusjon, hvordan skulle jeg kunne komme meg dit? Jeg kan ikke la barna være alene,» sier Sajed.
På veien møter jeg en liten gutt som leker med en hjemmelaget båt når jeg skal krysse en skitten elv. Foreløpig finnes ingen andre muligheter for å komme seg over til de nye flyktningbosettingene på andre siden. Menneskene her mangler alt: Mat, kjeler til å koke maten i, husly, latriner, vann… Historiene og behovene virker uendelige.
Det er lett å miste motet, men vi må fokusere på det positive: Selv om vi ikke kan hjelpe alle, så kan vi gjøre livet bedre for veldig mange – ett liv om gangen.
Gi i dag for å gi mat og husly til mennesker som Sajed og Mina!
Blogginnlegget er skrevet etter at Britt Celine Oldebråten nylig besøkte Bangladesh og opplevde livssituasjonen til Rohingyaer som har flyktet fra Myanmar.
Din gave gir mat og husly til familier på flukt. Merk gaven «Rohingya» eller «Bangladesh»:
Vipps til ADRA, merk Bangladesh
SMS: Send ADRA NØD til 2468 (200,-)
Benytt konto: 3000.30.31035.