Nyheter

Fahad (24) er fra Irak og oversetter for ADRA. Familien hans dro fra Irak da han var 14.

“Vi hadde ikke strøm og vann. Utendørs så jeg døde mennesker og bomber. Jeg var på skolen da en bombe traff like i nærheten og blåste ut alle vinduene på skolen. Det tar noen få sekunder før du skjønner hva som skjer. Jeg var ung og tenkte dette var normalt. Det var kun tegnefilmer på TV i 20 minutter hver dag. Hvis du satte opp parabol ble du arrestert. På bursdagen min kom det menn for å arrestere faren min, men jeg bønnfalt dem om å la være og han måtte bare betale en bot.»

En av Fahads onkler ble drept av Saddam Husseins agenter foran øynene på faren. Han forteller at faren bar brorens lik, men at han var veldig nervøs siden det ikke var normale tider.

Farens andre søsken, fem brødre og fire søstre, flyktet mens Irak var under Saddams regime. De søkte asyl i land over hele verden. Faren ble fordi han var glad i familien, men tilslutt dro familien også.

Fahad og familien flyttet til Jordan. Fahad var aldri lykkelig der. Han følte seg ikke velkommen som iraker, og følte ikke at han ville ha en fremtid der. Bestemoren hans var serbisk, så Fahad hadde muligheten til å få serbisk pass. Han flyttet fra familien i Jordan og alene til Serbia.

I begynnelsen var det tøft. Han startet med å jobbe med bilvask, i vær som var så kaldt at snøen lå så høyt som til livet hans og han kunne ikke føle fingrene sine. Så fant han en jobb på en radiostasjon og livet ble lettere. Etter et og et halvt år kom familien hans etter til Serbia. Han begynte å jobbe som megler og ble leder for den arabiske gruppen. Så begynte flyktninger å ankomme Serbia, og han fikk tilbud om å bli oversetter for ADRA Serbia.

«I begynnelsen var jeg redd for å si opp jobben min, men jeg tenkte på disse menneskene som trengte meg, og hvordan jeg kunne være mer til nytte i denne rollen». Fahad jobbet en stund i Presevo på grensen til Makedonia, og da Balkan-ruten stengte ble han spurt om han ville dra til Hellas og hjelpe til der.

«Jeg gråt da jeg dro fra Serbia. Det er landet mitt, og jeg føler at jeg hører hjemme her. Da jeg dri hadde jeg den samme følelsen som da jeg dro fra Irak. Jeg var redd for at jeg aldri ville komme tilbake. Men dette er mitt folk og de trenger min hjelp.

Jeg føler at jeg har et åpent hjerte. Det er den første jobben jeg har hvor jeg virkelig kan gjøre noe for landet mitt, Irak. Jeg er stolt av landet mitt og av dets historie. Selv om jeg føler at jeg hører mer hjemme i Serbia, så er det Irak som familien min kommer fra».

Fahad har en spesiell forbindelse med flyktningbarna, som flokker seg rundt ham så snart han kommer i leiren og ikke viker fra hans side. Det er vanskelig for ham å se at de lider. Han ble spesielt rørt av Sana, en 7-årig yazidi-jentene som fikk alvorlig forbrenning på foten da en kanne te veltet. Siden såret ikke helet, tok Fahad med seg jenta til sykehuset for videre behandling.

«Hun er veldig ung, men veldig sterk. Hun vet at hun har brannsår på foten, men hun gikk på den likevel. Hun var ikke redd for legen, men jeg var redd. Doktoren var ikke så forsiktig. Han påførte henne smerte. Hun skrek. Jeg holdt henne. Jeg klarte ikke å se på, så jeg kysset hodet hennes.

Medisinen er dyr. Jeg ville gjerne hjulpet, men jeg kan ikke. Jeg fikk ikke sove fordi jeg ikke kunne hjelpe dem. Jeg følte meg elendig – hun kunne vært min datter. Bare se for deg en liten jente som trygler deg om hjelp, og så kan du ikke hjelpe henne.»

Siden han flyttet til Serbia har Fahad, som egentlig danser ballett, lært seg salsa. Han vant til og med det serbiske mesterskapet i 2014! Verdensmesterskapet er i oktober, men han tror ikke han blir utvalgt til å representere Serbia fordi oversettelsesarbeidet hindrer ham fra å trene med laget.

«Jeg hadde elsket å dra til verdensmesterskapet, men å hjelpe folket mitt er viktigere enn noe annet,” insisterer Fahad.

«Jeg elsker livet mitt. Jeg har en lykkelig slutt, men det er mange forferdelige historier der ute. Jeg takker ADRA for at jeg får hjelpe folket mitt. Jeg gjør dette slik at barnebarna mine vil huske at jeg hjalp flyktninger og være stolte av meg. Hvis du vil leve evig, må du gjøre noe i denne verdenen.»