Feyeso strevde på skolen og hadde mye fravær. Ville noen bry seg om hun sluttet?
Feyeso forteller at fordi hun har lærevansker, begynte hun å se på seg selv som uegnet for videre skolegang: «Fra jeg var liten har jeg vært sen og strevd med å forstå og følge med de andre i klassen. Etter en tid begynte jeg å få veldig negative tanker om meg selv. Jeg tenkte at siden jeg var så sen til å forstå og lære, trengte jeg ikke fortsette på skolen. Med årene mistet jeg all selvtillit. Jeg så meg selv som helt håpløs! Verken skolen eller familien hjalp meg i riktig retning. Læreren syntes bare at jeg oppførte meg dårlig, og moren min ville helst gjemme meg bort hjemme,» forteller jenta fra der hun bor på landsbygda i Etiopia.
Feyeso hadde alltid strevd tungt på skolen på grunn av lærevansker. Alt med skolen var tungt og strevsomt. Hun var ukonsentrert og ble mye straffet. Ikke ble hun oppmuntret hjemmefra heller. Familien var svært fattig, og moren hadde ikke gått på skolen selv. Hun syntes det var viktigere å være hjemme og sørge for mat og barnepass.
Lærerne visste ikke hva de skulle gjøre, men de så at Feyeso ikke klarte å lære i samme tempo som de andre barna. Da hun ble tenåring, ble Feyeso hjemme en hel uke hver måned på grunn av mensen. Hun mistet mer og mer skolegang, og da hun sluttet helt – var det ingen som spurte etter henne. Den urolige jenta som syntes at alt var vanskelig, var borte fra skolen. Likevel var det noe som trakk henne mot skolen, og hun kjente på en tristhet. Hun visste at drømmene hun hadde hatt for livet sitt, var blitt borte den dagen hun gikk vekk fra skolen for det hun trodde var siste gang.
Da ADRA begynte et omfattende arbeid i lokalmiljøet, begynte forhold på skolen å endre seg. Skolemiljøet ble beveget i positiv retning av det nye som ble undervist og lært. Mange foreldre begynte å bry seg om skolen, og de påvirket hverandre. Lærere og foreldre fikk undervisning om hva inkluderende utdanning betyr. Jenter skal være trygge på skolen, og skolen skal være sånn at alle får være med – uavhengig av funksjonsevne eller andre vansker, lærte de. «Etter hvert begynte de å forstå og engasjere seg i mine problemer også,» sier Feyeso. I nesten to år hadde hun vært borte fra skolen, men nå sier hun fra hjertet at hun gleder seg til hver ny skoledag. Sånn har det aldri vært før!
«Selvtilliten ble løftet, og jeg fikk nødvendig hjelp,» forteller Feyeso. Hun er spesielt glad for bøkene hun har fått på skolen, og at jentene får sanitærutstyr når de har mensen. Da slipper de å være hjemme! Foto: ADRA
«Alle mennesker har samme universelle rett til utdanning og til å nå sitt fulle potensiale. Å ha en funksjonsnedsettelse øker risikoen for å bli ekskludert fra utdanning, og spesielt jenter med nedsatt funksjonsevne har redusert tilgang til utdanning i det globale sør. (Sitat fra Atlas-alliansen)