«Mangel på utdanning gjør oss blinde.»
Sara, foreldrerådsleder i Maiwut, Sør-Sudan
Sara sitter foran skolebygget hver dag.
Hun vet at lærerne som underviser der inne nesten ikke har utdannelse. Hun er ikke sikker på hvem av dem som vil stille opp på skolen denne dagen. Kanskje de har noe viktigere å gjøre hjemme? At de må jobbe på jordet eller få tak i mat til familien? Da blir de hjemme. Ingen betaler lønna deres. Det finnes ikke en sånn ting som arbeidskontrakt. Så hvem har egentlig rett til å kreve eller forvente?
Men det finnes noen få av de fungerende lærerne på skolen som har dette med å være lærer dypt, som et kall, inne i sjela. De kommer alltid på skolen. De er forberedt. De har glade barn i klassene sine. Men det er ikke plass til alle barna som gjerne skulle hatt disse bestemte lærerne som sin lærer.
Mennesker lever ikke av kallsfølelsen alene. Men skal dette stedet ha en fremtid, MÅ skolen komme i funksjon. Lærerne må finne ut om de vil fortsette å være lærere. De må få en viss lønn for arbeidet. De må lære fagene sine. De må lære å bli gode lærere. Og noen må komme inn å gi akkurat denne støtten. ADRA, kanskje?
Det er ikke mange månedene siden barna kom tilbake til denne skolen etter krigen. De få klasserommene som var der da de kom tilbake fra flyktningleiren, var bare tomme, stygge skall preget av hærverk. Alt av skolemateriell var borte. Nå er det 73 barn inne i dette ene klasserommet. Hvilken som helst lærer med mastergrad ville hatt trøbbel med organiseringen og læringsmiljøet innenfor disse rammene.
Men utenfor skolebygget sitter Sara og de andre fra foreldregruppa. Når jeg spør, får jeg vite at den viktigste oppgaven deres er å sørge for at lærerne kommer på skolen. Dernest skal de passe på at lærerne gjør jobben sin. Så bruker de resten av dagen til å være til stede, plukke søppel, rake og rydde.
«Det tristeste med krigen, var at jeg visste med hele mitt hjerte at barna mistet skolegang. De fikk ikke lære noen ting av verdi. NÅ høster vi konsekvensene, etter alle disse årene: Vi har ingen ordentlige lærere her. Ingen som kan hjelpe oss hvis vi blir syke, ingen leger eller sykepleiere. DET er framtiden vår, hvis ikke noe skjer.» Hun sukker og ser på de andre foreldrene som nikker bekreftende.
Sara sier: «Det største ønske i livet er at barna skal komme til skolen og virkelig lære noe her! At skolen skal være noe mer enn oppbevaring og tilfeldig lek.» Sara og venninna Nienthial gikk litt på skolen selv da de var barn, men de måtte slutte etter tredje klasse. De ønsker så mye mer for de som er barn akkurat nå!
Ei av de andre i gruppa fortsetter: «Siden alle mangler utdannelse, er vi fullstendig avhengig av kuene som gir melk, smør – og ikke minst medgift. Kjøtt er kun for ekstra store anledninger, og skinnet blir lite brukt i vår kultur. Vi er bekymret, særlig for de unge jentene som er i fare for å bli giftet bort svært tidlig. Det var ikke sånn før, i hvert fall ikke like ille. Det kan bare ikke fortsette slik.»
Sara fortsetter: «Bortsett fra at alle barn må få gå på skolen, har jeg fem drømmer for framtiden her:
1. Fred. Alt står og faller på om vi kan få lov til å leve i fred.
2. Et høyt tårn.
3. God infrastruktur. Vi trenger veier. Vi trenger at markedet fylles med mat og klær.
4. Nok mat.
5. Jerry-kanner.
Hvorfor et høyt tårn som punkt 2? Jeg forstår ikke.
«Et høyt tårn vil være et sted dit folk kan gå for å arbeide,» forklarer Sara. Hun har sett bilder av sånne steder. «Men det vil også være et symbol for fred, – fred som er så viktig for oss. Krigen har ødelagt så mye. Lærerne kan mye mindre nå enn de kunne før.»
Venninnen Marsa vil gjerne si noe: «Men barna ville nok kunne lære mer om de hadde mat i magen sin også,» sier hun, og legger til: «Alle barna er våre barn, og vi er i det minste venner. Det er ikke alle steder som har det sånn.»
«Siloideteth,» sier jeg. «Tusen takk for at dere er dere, at dere er der dere er – og for at dere ikke gir opp.»
Gry Haugen fra ADRA Norge møtte Sara og de andre i foreldregruppa i februar 2020.
«Uten utdanning, ikke noe land, ingen framtid,» slår Sara fast.