Møte med Mohammad

Det var en kald dag i oktober 2015 på togstasjonen i Tabanovce, på grensen mellom Makedonia og Serbia. Jeg var der for å gjøre kommunikasjonsarbeid i forbindelse med flyktningstrømmen i Europa, som en del av ADRAs nødhjelpsteam.

De siste to ukene hadde jeg vært i både Ungarn og Serbia for å dekke krisen, men dette var den første dagen på den makedonske grensen. Det var en spesielt kald dag – en av de dagene da vinden går gjennom marg og bein. Siden jeg kommer fra Norge hadde jeg pakket ulltøyet, men jeg frøs selv om jeg hadde det på.

Det ble overfylt på togstasjonen i Tabanovce da flyktningene gikk ut fra toget fra Gevgelija, den nærmeste makedonske byen til den greske grensen. Det må ha vært rundt 1500-2000 folk som kom ut av togvognene. De få teltene som var satt opp som ly for vær og vind ble raskt fylt opp og resten av familiene måtte finne andre plasser å spise og hvile. Heldigvis regnet det ikke.

En familie kom bort til meg og spurte om vi hadde jakker til noen små barn. De skal i den kalde vinden. Vi hadde ingen, og det var heller ingen andre organisasjoner som hadde det her. Jeg fikk vondt i hjertet av de kalde barna. Jeg skulle så gjerne hatt jakker til dem.

 

Dette er hvordan jeg møtte Mohammad og hans familie. De flyktet fra Syria sammen med onkelen og tanten og deres barn – til sammen 12 mennesker. Da jeg møtte dem, hadde de reist i 14 dager. Mohammad fortalte meg: «Vi kom med båten fra Tyrkis til Hellas, som så mange andre flyktninger. Det var den skumleste opplevelsen. Å være på reise er veldig vanskelig. Se på barna – de har ikke jakker,» fortalte han. Begge søstrene hans hadde varme vinterjakker og luer, men kusinene og fetterne hadde ingenting. Da jeg spurte hvor de skulle, svarte de at de hadde som mål å komme seg til Norge.

 

Familien satt ved kanten av plattformen. Da et tog passerte, trakk Mohammads små søstre bena opp på plattformen, men var bare centimeter unna det passerende toget. Den yngste søsteren holdt hendene ut mot toget og varmet seg da hun kjente varmen fra toget.

 

 

Når man jobber i katastrofesituasjoner og områder, er man nødt til å fokusere på arbeidet for å kunne klare å gjøre det. Det er så mange mennesker i nød, og hvis man tar inn alle historiene, får man vondt i hjertet. Vanligvis deler jeg ikke personlig informasjon når jeg er på jobb, men etter hvert som jeg snakket mer med denne familien og ble bedre kjent med dem, gjorde jeg det likevel. Jeg kunne ikke ta innover meg alle historiene, men det ble viktig for meg å vite at denne familien kom trygt fram til Norge.

Dagene gikk. På grunn av opplevelsen med de kalde barna, kjøpte ADRA Makedonia inn varme vinterjakker med penger fra givere i Norge. Allerede fra neste dag og videre framover, hadde ADRA muligheten til å hjelpe flyktningbarn å holde seg varme.

 

 

Jeg tenkte veldig mye på Mohammad og familien etter den dagen. Hvor var de nå? Hadde barna fått jakker? Hadde de nok mat?

Så, omtrent en uke senere, fikk jeg en venneforespørsel på Facebook, og jeg ble så glad! Det var Mohammad. Han sendte meg et bilde av søsknene sine. De var i Sverige, bare en dag unna Norge!

Jeg holdt kontakten med ham gjennom Facebook. Han og familien ble sent til ulike asylmottak i Norge. Det første stedet var et sted med hytter i et fjellområde (hvor nordmenn pleier å dra på ferie!). Deretter ble familien sendt sørover, før de tilslutt fikk opphold.

Det viste seg at de skulle bo i nærheten av foreldrene mine – ikke så langt fra ADRA Norge sine kontorer heller. Jeg dro på besøk og fikk en nydelig middag. Jeg ble invitert i den eldste datterens bryllup i desember, og i april 2018 var Mohammad og familien med på ADRA Norges 25-års jubileum i Oslo.
Noen ganger kan menneskene som du hjelper gjennom ADRA ende opp med å bli dine naboer. Jeg føler meg så heldig som har fått Mohammad og hans familie som mine nye venner og naboer her i Norge.