I vårt arbeid i ADRA møter vi mange kvinner og menn som er våre forbilder og inspirasjonskilder. I anledning kvinnedagen 8. mars lar vi Zivayi Nengomasha, programsjef i ADRAs regionale kontor i Afrika, fortelle sin kraftfulle historie som garantert også vil inspirere deg!
«Jeg vokste opp på en bondegård i Afrika. Vi hadde dyr og dyrket korn. Jeg likte å lytte når faren min forklarte hvordan jordbruket fungerte. Han var en disiplinert og hardtarbeidende mann som alltid stod opp tidlig og organiserte sine arbeidere. Da jeg var barn var favorittleken en leketraktor, kanskje ikke helt typisk for andre jenter. Jeg var den eneste i familien som etter hvert tok utdanning innen landbruk, og det gjorde han veldig glad.
Pappa sa alltid: «Fortjen respekt, ikke forlang det». Han lærte meg opp og forventet det samme av meg som av guttene. Ingenting skulle stoppe meg. Ideer om at jenter ikke kunne få til ting, fikk ingen effekt. Dette har preget meg i alle år siden. Jeg har ikke vært redd for å bruke min stemme eller tråkke inn på menns tradisjonelle territorier. Når jeg ser tilbake, ser jeg at det var min fars tro på at jeg kunne få det til – som alltid preget meg og ledet meg til å lære mer og bli forsker innen landbruk.
Da jeg var 19 hadde jeg en tanke om å bli dyrlege eller forske i den retningen. 22 år gammel graduerte jeg med min første grad i landbruk, ressursforvaltning og dyrevitenskap. Faren min var stolt! Jeg fikk raskt jobb på et velkjent institutt, og fikk nærmest ubegrenset med muligheter til å delta, bidra, lære og oppdage.
I 20-årene deltok jeg i banebrytende forskning innen strutseernæring. Jeg bidro til forskning på atferd og husdyrforskning. Det var stort! Etter mange år med forskning ble jeg seniorleder ved instituttet. Jeg jobbet i et mannsdominert miljø, men hadde ingen problemer med det.
Noe av det viktigste jeg lærte som forsker var
- Å tenke
- Å stille spørsmål
- Å utfordre
- Å lete etter svar.
MØTE MED ADRA: HJELPEAKSJONEN
Jeg lærte om ADRA rundt år 2000 da jeg var i Storbritannia og fullførte min doktorgrad innen landbruksøkologi. På den tiden ble jeg med i Adventiskirken og ble mer og mer engasjert i menighetslivet. Jeg merket meg en aktivitet som menigheten hadde som het «Høstinnsamling» (Hjelpeaksjon). En venn og jeg bestemte oss for å hjelpe til og samle inn penger fra dør til dør til ADRAs arbeid. For en erfaring det var!
Noen ganger ble vi jagd vekk, særlig fordi vi hadde en tilknytning til en kirke, MEN det var mange andre mennesker som ønsket oss varmt lykke til og ville gi penger til ADRAs arbeid. Et frø var plantet i hjertet – og før jeg visste ordet av det var det ADRA som kom og banket på min dør!
I arbeidet mitt for forskningsinstituttet ble jeg leder for et program for å bekjempe ørkenspredning. På et feltbesøk ble jeg presentert for en feltarbeider for ADRA Zimbabwe, mr. Hlabano. Det rare var at ikke bare hadde han stor interesse for landbruk og hadde jobbet innen dette feltet tidligere, men han kjente faren min! Verden er liten!
Mange måneder etter ble det en anledning for meg til å begynne og jobbe for ADRA.
ET GODT RÅD FRA EN BRA MANN
Jeg er ikke så glad for å innrømme det, men det første året i ADRA var et sjokk. Kontoret var et slags synkende skip. En kveld kom jeg hjem til mannen min, utslitt, kvalm og klar til å gi opp. Jeg klarer ikke dette!
Mannen min ble sjokkert. Sånn hadde han aldri opplevd meg. Han tok en tenkepause, før han svelget og sa: «Hvis du tror at Gud har kalt deg til dette arbeidet, må du fortsette og forandre ting til det bedre på det kontoret. Og profesjonelt sett: Hvordan kan du jobbe med forskning for det samme instituttet i 11 år, mens du klarer mindre enn ett år i ADRA?
Jeg sa til meg selv: «Et godt råd. En bra mann!» Og så fortsatte jeg å jobbe i ADRA.
Jeg var interessert i å finne ut hvordan ADRA fungerte i andre land, siden ADRA har arbeid i 120 land globalt. Jeg ønsket at vårt arbeid i Zimbabwe også kunne ha store porteføljer med programarbeid slik som enkelte andre land, men jeg ristet tanken av og fortsatte.
Noe av det som tiltalte meg var hvordan ADRA jobbet med nødhjelp og videre med hjelpearbeid i den vanskelige tiden etter at katastrofer rammer.
SAMARBEID FOR Å BEKJEMPE KOLERA OG SULT
I 2008 ble Zimbabwe hardt rammet kolera i 9 av 10 provinser. 780 mennesker døde og 16 000 ble syke. Det var en nasjonal katastrofe. Selv om ADRA Zimbabwe hadde lite med ressurser slo vi oss sammen med ADRA-nettverket og kirkene for å bekjempe kolera.
I tiden etter ble Zimbabwe rammet av tørke og sult. Jeg så for meg skolebarna der vi jobbet som ikke hadde mat hjemme. Tenk: Ikke mat! For å komme til skolen måtte disse barna gå flere kilometer barbeint. Men noen barn var for svake til å komme seg til skolen. De ble hjemme og hjalp til på gården eller de solgte ting for å få noe å spise.
ADRA hjalp tusener av skolebarn med mat i denne tiden. Når barna fant ut at det var mat på skolen, kom de strømmende. Plutselig var det mange flere barn som kom til skolen for å spise og lære.
Mine holdninger til ADRA endret seg i denne tiden. Jeg lærte mer og forsto mer. Nødhjelp er en ting, men den langsiktige utviklingshjelpen er også uhyre verdifull. I denne katastrofesituasjonen hvor barn fikk mat, gikk ADRA lenger med å hjelpe foreldrene til barna med å utvikle småbrukene sine til å bli mer bærekraftige, selv i tørkeperioder.
Slik kunne vi være Jesu hender og føtter!
Disse barna som fikk mat lærte meg å smile igjen, men behovene og mulighetene var fremdeles store.
Jeg fortsatte arbeidet med ADRA og oppdaget etter hvert at ADRA har et menneskelig ansikt. Dette ansiktet er deg og meg når vi tar imot kallet til å tjene. Jeg kunne ikke lenger være mekanisk i arbeidet, hjertet måtte være med.
Manyara var ei jente som jeg ble kjent med på denne tida. Hun var foreldreløs på grunn av HIV/AIDS. Hun hadde faktisk mistet bestemoren og moren den samme uka, men det stoppet ikke drømmen hennes om å få en utdannelse. ADRA støttet henne i denne vanskelige tiden med skolepenger, og utrolig nok klarte hun å komme seg videre og fullførte en grad i Utviklingsstudier. ADRA hadde gitt henne drømmen tilbake – og drømmene hennes ble virkelige.
Denne jenta har lært meg å telle velsignelser – og har påvirket slik jeg oppdrar mine egne barn. Selv vokste jeg ikke opp i fattigdom, men jeg har alltid bedt om at jeg ikke skulle være blind for lidelsene rundt meg.
ADRAs ansikt
Når jeg opplever motgang eller synes ting er vanskelig, er det ADRAs ansikter som kommer til meg. ADRA har fått fram det beste i meg, for nå koster det meg mindre å gi eller ofre noe fra meg selv for folk i nød og motgang.
Min karriere begynte med landbruksforskning og innsamling av data og rapporter – men selv i dag ser jeg mulighetene til å plante frø: Frø med håp til de som har mistet alt, de «håpløse», og gi muligheter til de som ikke har noen ting.
Jeg heter Zivayi Nengomasha. Jeg er datter, søster, kone, mor, tante og programsjef for ADRA Afrikas regionale kontor. Jeg er ADRA.»