Jeg heter Sonia. Jeg er 25 år og fra Badakshan-provinsen i Afghanistan. Jeg jobbet i GIZ (et tysk selskap som spesialiserte seg på internasjonal bistand) i fem år, fra 2009. Jeg jobbet med et gender-prosjekt for Kvinnedepartementet. Vi holdt kurs om kvinners rettigheter, likeverdighet, vold i hjemmet og menneskerettigheter for kvinnene i distriktene.

Selv før Taliban kom til provinsen min ble jeg truet av religiøse ledere i provinsen som ikke ville ha kursene våre. De sa at vi prøvde å forandre tankene til muslimske kvinner og at jeg ikke var en muslim fordi jeg jobbet for en internasjonal organisasjon.

Og da Taliban kom begynte de også å true meg, så jeg ble overført fra Badakshan til GIZ sitt kontor I Kabul. Etter noen måneder trengte organisasjonen en kvinne som kunne reise rundt i Afghanistan og følge opp prosjektene. Problemet i Afghanistan er at det er forbudt for kvinner å reise uten å bli eskortert av en mahram – en slektning som kvinnen ikke kan gifte seg med. Jeg ble den første og eneste kvinnen med denne jobben.

Gjennom dette arbeidet møtte jeg Mustafa som jobbet for GIZ I et flykontrollprosjekt i Mazare Sharef. Han ble min venn og vi ble gift samme måned – et nytt problem siden kjærlighetsekteskap er tabu i Afghanistan.

Etter at vi giftet oss begynte mannen min også å jobbe i Kabul slik at jeg kunne fortsette arbeidet mitt der. Vi hadde jobbet i Kabul i to år da mannen min hørte at dersom Taliban tok eller fant noen so jobbet for en internasjonal organisasjon, så hadde de en maskin der de kan ta fingeravtrykket ditt og få vite hvilken organisasjon du jobber for. Vi ble redde og sa opp jobbene våre. Vi dro tilbake til Badakshan, provinsen der jeg kommer fra, og vi ventet. Vi trodde kanskje at situasjonen ville forandre seg og at vi kunne begynne å jobbe igjen. Men etter to år var provinsen full at Taliban og situasjonen ble verre. Dette er grunnen til at vi valgte å forlate Afghanistan.’

Jeg har en 8-måneder gammel baby nå, og det er kun på grunn av hans fremtid at jeg vil vekk fra Afghanistan. Hver dag ville han våkne av bomber som eksploderte. I går drepte en bombe i Kabul 318 mennesker. Jeg ønsker ikke det for ham.

Mannen min og jeg likte arbeidet med tyskerne i den tyske organisasjonen. Derfor vil vi gjerne til Tyskland og jobbe der – de forstår. Da jeg startet å arbeide for dem, forsto jeg at jeg er et menneske og at jeg er en kvinne. Jeg håper jeg kan få dere alle til å forstå det samme.

Hellas er et fint land med snille mennesker, men jeg kan ikke språket deres. Mannen min snakker litt tysk allerede, så jeg er sikker på at vi kan lære tysk raskt. Årene vi jobbet med tyskere i Afghanistan gjør at vi forstår dem godt. Jeg vil fortsette å jobbe – gjerne for GIZ i Tyskland.

I leiren i Hellas, startet Sonja en skole for å lære bort engelsk til syriske og afghanske studenter. Klasserommet har flere runde bord som barna kan sitte rundt og det er en tavle. Frivillige har bidratt med det nødvendigste skolemateriellet som penner og papir. Sonia underviser i engelsk en time hver dag. Femti studenter går på skolen – fra 6 år og oppover. Til og med noen kvinner kommer til engelsktimen. Sonia forteller at det er viktig at hun holder seg selv i aktivitet. Hun har også en 17-åring som underviser i matte.