Etter å ha tilbrakt en uke i Pakistan, er jeg forbauset over det Pakistanske folket, deres kulturrikdom og vennlighet. I går fikk jeg anledning til å ta en tur ned til det lokale markedet. Varmen var intens og det var svært høy luftfuktighet der vi gikk mellom grønnsakshandlere og slaktere. Jeg forsøkte meg på noen Urdu-gloser, til stor tilfredsstillelse og latter fra barna rundt omkring. Grønnsakshandlerne var interessert i å vite hva jeg gjorde i landet, og takket meg for å være blant de som har kommet fra andre land for å hjelpe folket deres. I tillegg viste de takknemlighet ved å gi ekstra rabatt og fortelle meg at jeg var hjertelig velkommen tilbake til markedet deres.
I samarbeidet i forbindelse med nødhjelpsarbeidet, samarbeidet med kolleger, medlemmer fra lokale styresmakter, politi på gatene, unge mennesker i restaurantene og eldre mennesker på markedet, slår det meg hvor lett det er å få kontakt og at vi som mennesker tross alt har mye felles. De fleste mennesker er, akkurat som meg, opptatt av familien og arbeidet sitt. Men akkurat nå er menneskene i denne og mange andre deler av Pakistan overveldet av naturkatastrofen som har rammet landet og som påvirker alles hverdag.
ADRA i Pakistan arbeider med å gi hjelp til de flomrammede slik at de igjen kan komme tilbake til ”hverdagen”. Bekymringer for at sykdom kan ramme, er betydelig. Likeså er det stor bekymring for forhøyede matvarepriser som følge av katastrofen. ADRAs team gjør hva de kan for å møte de mest kritiske behovene med tanke på vannforsyning og medisinsk hjelp.
Mens jeg skriver denne notisen, sitter jeg i baksetet i bilen sammen med Steve Cooper fra ADRA i Nord-Europa (ADRA TED) og prosjektleder Alex Balint som er prosjektleder. Vi snakker om katastrofehjelpen vi gir i Pakistan, om mennesker som har mistet alt. Vi også om Pakistans behov videre. ADRAs motto om å hjelpe – et liv om gangen – blir spesielt verdifullt i en situasjon som denne.
