Akkurat når hun skal begynne å snakke, går strømmen. Uten lys – intet bilde, tenker jeg og er småskuffet over at jeg ikke får tatt et brukbart bilde av jenta som må holde talen sin i mørket. I lyset av et stearinlys og lyset fra nødutgangen forteller Lourdes at hun er nitten år. Hun forsøker å fortelle om barndommen sin, men det går trått. Vi er i Puno, en by ved Titicacasjøen.
-Barndommen min var så vanskelig. Jeg husker ikke så mye, men etter at jeg kom til barnehjemmet fikk jeg det bedre. Jeg var foreldreløs, og da jeg kom hit til hjemmet opplevde jeg at alle tok imot meg med åpne armer. Det beste var at jeg fikk lære. Jeg lærte data, å sy, strikke, snekre og reparere og så jobbet vi veldig mye med min personlige utvikling. Jeg visste jo at alt ville bli annerledes når jeg måtte ut i den ”virkelige verden”. ADRA har hjulpet meg mye i tiden etter at jeg måtte forlate barnehjemmet.
Det er mørkt i rommet, og atmosfæren er spesiell mens Lourdes snakker og gråter: - -Det var dette de hadde forberedt meg på hele tiden, tiden etter barnehjemmet, og jeg var så redd! Lourdes tørker tårene og fortsetter: - Det kommer til å gå bra med meg. Jeg vet det nå… Takket være støtteapparatet ved barnehjemmet, lærerne her og ADRA. Dere er familien min. Nå studerer jeg reiseliv, og det er realistisk at jeg kan få en jobb i denne bransjen siden det er veldig mye turisme rundt Titicaca. Jeg vil gjerne gå på universitetet, og jeg vet at jeg må jobbe hardt, avslutter hun og setter seg stille ned.
Wilma Rosa reiser seg. Hun smiler: - Jeg var ei svært sint og frustrert jente da jeg kom hit. Jeg var vant til å være fri som fuglen, og absolutt ikke vant til å innrette meg. Jeg hadde aldri forholdt meg til en eneste regel! Men ADRA-programmet her ved hjemmet hjelper oss til å sette ord på drømmene våre og hjelper oss slik at vi kan følge drømmene våre. Jeg kan fremdeles være sur, smiler Wilma Rosa, -hele meg er ikke fullstendig forandret, men vi har snakket mye om at jeg har gått gjennom en vanskelig prosess. Jeg skal bli enten kosmetolog eller oversetter når jeg blir litt eldre.
-Vet dere at dere har venner i Norge som dere aldri har møtt? Pia, lederen for ADRA Norge, holder en liten tale før vi må gå. –Dere har venner i Norge som dere ikke har møtt. Vi vet at dere har drømmer, og vi bryr oss, sier Pia. Og hun mener det hun sier.
Etter sang, dans og litt bevertning må vi gå. Barnehjemmet til Lourdes og Wilma Rosa er statlig drevet, og jentene som kommer hit er alle fra veldig fattige familier. Mange av barna er foreldreløse, og noen har en funksjonshemning eller hjerneskade. Lederen for hjemmet forteller at det er krevende for alle som jobber her. –Det er 85 jenter i hjemmet, vi har 2 psykologer og 1 sosialarbeider ansatt. Det sier seg selv at det ikke holder i forholdt til behovet. Det er derfor vi er så uendelig takknemlige for samarbeidet med ADRA. Vi har alltid vært bekymret for hva som skjedde med jentene når de skulle forlate hjemmet, derfor er ADRAs støtte midt i blinken av våre behov.
