Senere om natten våknet de to unge mennene våknet av drønnet av metallplater som slo på taket. De bodde i en leilighet i øverste etasje i en bygning på ni etasjer. Det var billigere å leie etasjene øverst – som en kompensasjon for den lange veien til sikkerhet hvis noe skulle skje. Lin og Puja visste ikke hva de skulle gjøre etter hvert som lyden på taket og av knuste vindusglass ble sterkere og mer truende under den sterke vinden. -Ble dette mer enn en vanlig storm, undret Puja og tok tak i teppet sitt og gikk mot døra. –La oss gå, ropte han til kameraten.

Da de gikk forbi naboens dør kom et ungt par med en ni år gammel jente ut også. Alle skyndte seg ned trappene. På et tidspunkt snublet nesten Puja da det virket som om hele bygningen rørte på seg. I første etasje stoppet Puja og Lin for å se ut vinduet. Nattens mørke skjulte demonen syklon Nargis som nå hadde raserianfall utenfor bygningen. Puja kunne bare så vidt skimte skyggene av eukalyptustreet som var bøyd av all vinden. Det unge paret hadde søkt tilflukt hos en vennefamilie i første etasje. De to kameratene satte seg i betongtrappa med et teppe rundt seg og ventet.

Det må ha vært rundt midnatt da et øredøvende brak hørtes, som om en stor stein hadde truffet bygningen. Hele bygget skalv og støv og murstein falt ned trappene. –Det var taket, taket har blitt revet av! gispet Lin med vidåpne øyne. I alt ståket som fulgte hørte vennene at betongtaket og deler av veggen datt ned i den øverste etasjen. En tanke slo plutselig Puja: -Har alle menneskene der klart å redde seg? Rett etterpå gikk lyset, og gjennom vinduet kunne guttene se at det samme hadde skjedd i hele nabolaget. Puja og Lin følte seg hjelpeløse i det stummende mørket med brølende stormkast overalt, og biter av murstein og takstein fallende ned i trappa. Stille bønner ble sagt, mens guttene tenkte på de få tingene de hadde lagt igjen i leiligheten.

Ingen trodde det kunne skje

Hvor lenge de satt der i trappeoppgangen kan ikke Puja si. Stormen ga seg rundt morgengry. Senere avslørte solens stråler de store skadene stormen hadde klart å gjøre: store, gamle trær lå strødd over biler, deler av metalltak lå utover, strømledningene hang som trådene i et spindelvev og haugevis av støv og stein. Det slo Puja at det var en stillhet over nabolaget etter raseriet til stormen. Han hørte et barn gråte et sted, en dame gråt i gatene. Folk klatret over ødeleggelsene og samlet seg gradvis i gatene som frigjorte fanger, mens de lamslåtte så seg omkring.

Ingen av dem hadde trodd at dette noen gang ville skje. Nå hadde det skjedd. Selv om Puja og Lin ikke hadde mer igjen enn klærne de hadde på, tenkte de bare på en ting: -Vi er i live!

(Illustrasjonsfoto fra opprydningsarbeid etter syklonen)