-Og det var dette som skjedde med min generasjon i Kambodsja. Vi mistet all mulighet for utdannelse, og vi sank dypere inn i fattigdommen for hvert år som gikk.

Mellom 1975 og 1979, under Røde Khmer og Pol Pots regime, var livet spesielt vanskelig. Jeg ble satt til å arbeide i en ungdomsgruppe langt fra min splittede familie, ikke langt fra grensa. Regimet var på den tiden organisert i to grupper som kjempet mot hverandre, vest- og øst-regimet. De fra øst ville drepe alle fra vest. Pol Pot holdt seg til den østlige siden, så denne grupperingen var den sterkeste. Men kan du tenke deg, de tok til og med pagoder (templer) og gjorde dem om til fengsler og torturleire. For ikke å snakke om skolene. Når man ble tatt med for å ”studere”, kom man til ”skolene” eller ble tatt med inn i skogen der mange ble torturert til døde.

Da Røde Khmer var ferdige med menneskene som hadde utdannelse eller penger, begynte de for alvor å gå løs på menneskene fra vest. Jeg ble satt i fangenskap. De torturerte meg med elektriske sjokk, de lot meg være konstant i lenker, jeg ble brennemerket og slått hver dag. Min forbrytelse var at jeg hadde vært med i en sygruppe for ungdommer. Jeg hadde ikke gjort noe galt!

En dag husker jeg at jeg tenkte: -Nå dør jeg.
Jeg klarte ikke mer. Men det rare er at fra den dagen stoppet torturen. Jeg aner ikke hvorfor. Men jeg var fremdeles i lenker. Og jeg hadde ingen klær.

I 1979 sa Røde Khmer-soldatene at jeg måtte være med dem. De sa at vi alle ble truet av Vietnamesiske grupperinger. Vietnameserne ville drepe meg om de fant meg, sa de. De tok meg med opp i åsene der det omtrent ikke fantes ris eller annen mat. Jeg sultet og var forferdelig tynn. Etter ni måneder med Røde Khmer, bestemte jeg meg for å flykte eller dø. Jeg overlevde flukten, og opplevde ingen vanskeligheter med Vietnamesere eller Kambodsjanere i det hele tatt.

Etter denne vanskelige tiden ble jeg gift. Mannen min jobbet som tre-smugler. Han solgte trær illegalt, og det var slik vi klarte oss. Han var borte i lange perioder etter som han hadde kone nr 2, 3 og 4 å ta vare på i tillegg. Nå er han i Malaysia, og det hender han sender litt penger hjem.

Da ADRA begynte sitt arbeid i To Leys landsby, ble hun svært interessert fra første stund. Hun ble medlem av kvinnegruppa, men etter som hun alltid hadde hatt lyst til å bli lærer, tok hun imot muligheten til å få utdannelse som gruppeleder. Nå har hun jobbet som gruppeleder for ulike ADRA-grupper i hele fem år, og det er lett å se at hun elsker jobben sin!

Jeg visste ikke at det fantes slike organisasjoner som ADRA. Men jeg fikk høre at det var mulig å lære, å få mer kunnskap. Jeg lengtet etter å lære. Det beste med Reflekt-metoden som vi jobber etter, er at den er helhetlig og gir bred kunnskap. Slik er den med og styrker hele mennesket, familiene og landsbyene.

Hva er det viktigste ADRA har bidratt med i dette området, slik du ser det?

-De siste fem årene er det mye som har forandret seg i denne landsbyen og mange av de andre landsbyene i nærheten. Nå er alle motivert for å ta del i utviklingen av samfunnet. For eksempel pleide det alltid å være mye sykdom og store helseproblemer. Hygienesituasjonen er helt annerledes nå. Før pleide barna å få all slags sykdommer. Nå koker vi vannet og er nøye med hva slags vann vi bruker. Vi pleide ikke å ta så godt vare på barna heller. De var mest en arbeidskraft. Men nå vil jeg si at det generelle kunnskapsnivået har økt i takt med at våre holdninger er endret!

ADRA har ledet oss inn på et rett spor. Nå fortsetter vi med sparegrupper og jordbruksgrupper for kvinner. Sparegruppen er en selvhjelpsgruppe. Gruppemedlemmene kan låne fra kassa om de blir syke og trenger å gå til lege eller kjøpe medisiner. Alternativt ville vi gått til utlånere. Det fører med seg mye større risiko.

Jeg kommer aldri til å glemme To Ley, verdigheten hennes, den tydelige gleden over kunnskap - og over å få lov til å være en formidler.