Når tørken var over ville nabostammene, fra områder som ikke er så hardt rammet av tørke, gi oss noen dyr for at vi kunne starte opp igjen vårt jordbruk. Men denne gangen er det annerledes. Tørken rammer alle områdene i Somalia som jeg kjenner til. Det kan ikke være noen igjen som har har dyr til å gi fra seg og hjelpe oss som i tidligere tider. Det sosiale nettverket som vi har stolt på for støtte gjennom mange generasjoner, er nå brutt ned. Somalia har heller ikke en sentralisert regjering som kan søke hjelp fra omverdenen. Hvem skal tale på våre vegne? Hvem vil sørge for hjelp fra andre nasjoner?"

En av mine professorer ved Andrews University, Dr. Sten Labianca, har gjort mye forskning på de nomadiske gjeterne i Jordan og området rundt. Han beskriver dem som et sterkt folk som har klart å overleve århundrer med motgang på grunn av sin robusthet og omstillingsevne. Jeg opplever at jeg har møtt de samme menneskene i Somalia denne siste uken. Det må være noe med den nomadiske livsstilen som gjør deg i stand til å overleve og takle livet, selv i de vanskeligste tider?

Menneskene som bor her, passer for en stor grad inn i Dr. Labiancas betegnelse av nomadiske folk. Åtti prosent av befolkningen livnærer seg ved hjelp av dyrene sine; kameler, sauer, geiter, esler og noen kyr. Når feltene blir beitet ned, flytter familien eller klanen til "grønnere beitemarker". Dette er slik det har vært i årtusener, ikke bare i Jordan og Somalia, men i mange land i Afrika og Midtøsten. Deres kultur, tradisjoner og lokalkunnskap gjør dem svært tilpasningsdyktig til endrede miljøer, stammepress og politisk press.

Den eldre mannen fortsetter: "Det er ett år siden jeg var en velstående mann. Jeg hadde 50 kameler og over 500 sauer og geiter. I dag har alle dyrene dødd på grunn av tørke og jeg sitter igjen med ingenting. Jeg har måttet forlate mine tradisjonelle landområder, forlate alt jeg kjenner og har kommet hit til denne landsbyen og satt opp et slags telt her. Nå overlever jeg på gavmildheten fra mine slektninger og folket i landsbyen. "

I sitt liv har han sett så mye, overlevd så mye, tilpasset seg, omstillet seg og og funnet måter å leve på tross skiftende maktforhold rundt ham. Jeg er sikker på at hver rynke i ansiktet hans kan fortelle en historie. Og nå, etter denne historien om robusthet og overlevelse, har han trukket seg tilbake og lever i bakgården til en slektning.

Denne gangen vil det ikke være så lett å finne tilbake, selv med hjelp av slektninger og vennligheten i landsbysamfunnet. Folket her har også blitt hardt rammet av tørken. De fleste av dyrene har dødd. Elva som vanligvis renner gjennom landsbyen deres er knusk tørr. En pose med hvete som kostet 21 dollar for bare fire måneder siden, selges nå for 65. Brønnen som ADRA Norge hjalp dem å bygge i 2002 er fremdeles i drift, men nå har kostnadene til drivstoff for pumpa økt, noe som gjør det vanskeligere å pumpe så mye som bygda trenger. Tilstrømningen av de internt fordrevne som har søkt tilflukt i landsbyen deres, tilfører et stort press på de fra før av sårbare systemene. Uten hjelp fra det internasjonale samfunnet, vil landsbyen finne det umulig å møte behovene til flyktningene som daglig kommer til landsbyen.

Når de sterkeste gir opp, vet du at situasjonen er forferdelig! Eksperter som har fulgt situasjonen forteller oss at tørken kommer å bli verre de kommende månedene og at Somalia er i desperat behov for nødhjelp.
Før jeg forlot den eldre mannen, spurte jeg han om hva han trodde ville skje i fremtiden, hvordan ville Somalia overleve, hvordan ville han og hans familie være i stand til å starte på nytt igjen? Jeg likte svaret: "Vi stoler på Gud! Våre liv er i hans hender. Han vil ta vare på vår framtid".

Kanskje den eldre mannens styrke, kombinert med Gud og litt hjelp fra utlandet, vil hjelpe denne mannen og det tross alt hardføre folket i Somalia slik at de kan komme seg gjennom også denne katastrofen.