Tiden går fort mens elevene følger med på diskusjoner og spillet som læreren har startet for å gi dem muligheten til å forstå den vanskelige sykdommen hiv og aids. Sykdommen som de trodde var så langt unna hverdagen sin. Når timen er ferdig forlater læreren klasserommet med et bredt smil og ønsker alle en god dag. Jeg går bort til en av studentene mens vi venter på at neste time skal begynne.

Sidiki Maiga er 14 år. Han er fra Songhai-folket, en av de etniske gruppene som representerer 6 % av innbyggerne i Mali. Tamasheq-mennesker er kjent for hodeplaggene og Fulaniene er høye og tynne med særegne hårfrisyrer. For en som ikke kjenner Mali godt, virker det ikke som om Songhai-folket har noen spesielle kjennetegn som skiller dem fra andre etniske grupper. Dette er feil. De fleste har vakre smil og har ikke tannproblemene som kommer av å ha for liten munn. Mange Songhai-folk har også små stammemerker i fjeset. Det kan være en ”X” på begge kinn eller to små kutt ved siden av øynene.

Songhai-menn bruker vanligvis moderne vestlige klær, men de har sjelden skjorte nede i buksa fordi det er uhøflig å vise former. Derfor liker de best lange skjorter. Mange har vide bukser, nesten som pysjamasbukser og en kjortel som går til knærne eller anklene. Av og til har de også en liten brodert hatt på hodet. Det ser ofte ut som om barna har på seg gamle filler. De får kanskje et eller to nye antrekk i året, og bruker dem til å leke i, sove i, og å gå på skolen. Klærne blir vasket ofte og dermed slitte. Klærne er ofte vestlige, som Sidikis. Han har på seg en t-skjorte fra en berømt europeisk fotballklubb.

-Hva liker du best med skolen, Sidiki?

-Fotball! Svarer han smilende og blunker, -men av alle skolefagene så liker jeg fransk fordi det er det offisielle språket i Mali. Det er viktig å kunne snakke og skrive ordentlig sånn at man blir respektert. Alle fagene er vel viktige, men noen er mer interessante enn andre, forteller Sidiki.

Sidiki har to brødre og to søstre som også går på skolen. Faren hans er bygningsarbeider og moren hans jobber som sekretær. Det er tydelig at Sidiki har gode foreldre som forstår og verdsetter viktigheten av skolegang. –Jeg vil bli fotballspiller eller journalist, forteller Sidiki, -men den virkelige drømmen min er å bli internasjonalt anerkjent for noe jeg er god på!

Mens vi snakker om fremtiden spør jeg Sidiki om hvilken virkning ADRAs prosjektaktiviteter på skolen har på livet hans og framtiden. Sidiki svarer: -Før trodde jeg at bare noen mennesker kunne bli smittet av hiv og aids, men nå skjønner jeg at alle kan bli det og at vi må forebygge det. På skolen lærer vi hvordan vi skal forebygge sykdommen, sånn at det jeg gjør i dag ikke vil ødelegge drømmene for livet mitt.

Mens han snakker om det han har lært, smiler han og snakker helt åpent om et tema som er tabubelagt for mange. Kanskje det er derfor han ikke vil la meg ta bilde av ham. Jeg forteller ham at det er så flott at dette prosjektet hjelper unge gutter som ham til å forstå at det er de som har makt til å ta riktige valg for livene sine. Sidiki nikker, og forteller meg at han skjønner at han må ta klokere valg i dag, sånn at morgendagen blir ok. –Livet er som en lek, og vi må være trygge på oss selv sånn at vi ikke skader oss eller andre, sier Sidiki.

ADRA samarbeider med Right to Play Mali om dette prosjektet som går ut på å forebygge hiv og aids. Prosjektet vil nå 800 barn på skoler i Malis hovedstad Bamako.