-Det finnes ikke kart, bare ens eget kompass, forteller sjåføren, - jeg har kjørt her i så mange år, så jeg vet hvor vi skal kjøre. Etter tre timer fra flyplassen i Gode er vi framme. Vi kjører inn i en liten by som har en liten moske på en liten ås. Vi er framme i Kelafo. På veien har vi bare sett noen kameler, et og annet skjul der det bor nomader og noen få mennesker for uten om det golde, øde landskapet.Vi kommer til ADRA-kontoret. Det er et inngjerdet området, og innenfor sitter hundrevis av mennesker, flest kvinner og barn. Ved ulike bord sitter ADRA-arbeidere og skriver. Navn og by føres opp, i tillegg til antall familiemedlemmer og alder. Hver person får et kort hver der hver utdeling noteres. Et stor lager er åpent. Der inne er varmen trykkende, men den er full av sekker med bønner, hvete og erter, samt kartonger med olje. Hvert familiemedlem skal få mat for en måned: 1,5 kilo bønner, 1,5 kilo hvete og 1,5 kilo erter. Det blir også utdelt en flaske soyaolje per medlem. Barna under fem år får spesielle rasjoner som er ekstra næringsrike.

Jeg er overrasket over hvor rolig og stille alt går for seg. Mennesker sitter i grupper og venter på tur. Det er ingen skubbing og knuffing. Alle kommer i tur og orden fram til bordene og så sluses de til matutdelingene. Hvordan har det seg at det går så rolig for seg? Jeg har sett landskapet disse menneskene bor i – at det er sult i landet er ikke vanskelig å forstå.

Shukri og Muhammad, frivillige medarbeidere

Shukri er en av kvinnene som arbeider som frivillig i sin by. Hun har selv fem barn og to av dem er under 5 år og med i ADRAs prosjekt for underernærte barn. Kabalelederen valgte henne som frivillig siden hun kan lese og skrive litt. Hun underviser byen i hygiene og ernæringslære. Jeg takker henne for det arbeidet hun gjør for byen sin. Hun ser overrasket på meg: -Skal du takke meg? Nei, jeg takker deg for det dere gjør for oss.

Muhammad er en av mennene som jobber som frivillig. Han har syv barn som han passer på, det betyr at de er ni i familien. To av barna er under fem og får spesiell hjelp av ADRA for underernæring. –Tidligere hadde jeg dyr, forteller Muhammad, -mest geiter, men også kyr. Men etter den lange tiden med tørke, sultet dyrene og døde. Man kan ikke en gang spise en ku som har dødd på grunn av sult, forklarer han: -kjøttet smaker råttent! To regntider kom og gikk uten at det kom regn. Barna ble så tynne, og vi trodde at det var en sykdom som rammet dem. En del fikk brunt hår, og vi trodde det samme om dem. Vi forsto ikke at det var på grunn av underernæring. Når ADRA kom for å fortelle oss om årsakene, og når vi så hvor bra barna fort ble da de fikk riktig mat, skjønte vi. I dag jobber jeg som frivillig for å redde andre i byen min.

Klinikkene

Vi reiser videre til klinikkene som ADRA driver i Kelafo. Det er bare et par rom i en liten klinikk der leger og sykepleiere tar hånd om underernærte barn. Denne dagen er det bare ett barn som er innlagt. Mamma Fadumo forteller at hun kommer fra Neri by som ligger 28 kilometer fra Kelafo! Hun forteller hvor hardt livet kan være for en familie i de små byene rundt Kelafo: -Mannen min døde for noen år siden. Jeg har seks barn, den eldste er 14 år gammel og tre er under fem år. Mariamo er 4 år gammel. Hun begynte å bli trøtt og dårlig samtidig med at dyrene døde etter mannen min. Føttene hennes svulmet opp og jeg visste ikke hva som feilet henne, men kvinner i landsbyen min fortalte at det var et tegn på underernæring. De oppfordret meg til å ta med Mariamo til ADRA-klinikken for å få hjelp. Det var langt å gå, men verdt det. I morgen skal vi skrives ut, og da skal jeg få mat å ta med til hele familien, forteller Fadumo.

Mariamo sitter og betrakter oss med en liten folieinnpakning med ”plumpy nut”, en blanding av jordnøtter, kokos, melkepulver, fruktose, olje, vitaminer og mineraler. Hver pakke inne holder 500 kcal næring og smaken er god. – Barna liker smaken og spiser den gjerne etter at de har blitt behandlet for ulike sykdommer og fått melk og fett de første dagene, forteller legen som kommer inn for å undersøke lille Mariamo. –Det er bare det at det ikke er så lett å få tak i. Det er underskudd av den varen i landet, og vi må kjempe for å ha et tilrekkelig stort lager for alle barna som blir innlagt. I dag er det bare Mariamo som er her, men vi har hatt det så fullt i de lokalene at mange av barna må behandles hjemme. De som legges inn er enten så dårlige at de må overvåkes, eller så bor de så langt unna som Mariamo.

Hoden

Dagen etter går ferden videre til noen av stasjonene rundt Kelafo der leger, sykepleiere og annen personnel kontrollerer underernærte barn. Vi kommer til en plass der kvinner og barn sitter i et skjul og venter på tur. Barna skal veies og BMI skal måles. Barna er ikke stille under kontrollen. En del gråter fordi de ikke forstår hva som skjer.

Vi treffer Hoden som er der med den lille jenta Masanah. Det er hennes førstefødde. Hoden sier selv at hun er 12 år. De andre som sitter rundt henne sier at hun er 15. Et sted derimellom finnes sannheten! Etter Masanah ble født, ble mamma Hoden veldig syk. Hun fikk en stor flis i den ene tåen, og fikk den ikke ut. Man ble tvunget til å operere (lokalt) og foten ble infisert. Hoden ble så syk av infeksjonen at hun ikke kunne Amma barnet sitt. Den lille jenta ble tynnere og tynnere mens Hoden kjempet for livet. Hoden og mannen hennes er bønder og de hadde ingen dyr. Når regnet uteble, var det vanskelig for dem å klare seg, og Hoden tror at det er derfor hun ble så lett syk etter infeksjonen.

Jeg ser på Hodens føtter. Den ene foten ser normal ut, og hun har en plasttøffel på den. Den andre har hun ungen sko på: Stortåen er i 45 graders vinkel, og det er umulig å få en sko til å sitte. Når jeg kommenterer dette, ler hun lett: - Etter infeksjonen kunne jeg ikke gå i det hele tatt. Jeg gikk på knærne. Nå kan jeg gå, men du har rett, jeg kan ikke ha en plasttøffel på foten. Jeg tar henne til siden og gir henne penger til å kjøpe en annen type sandaler for – sandaler som holder seg på foten med en rem og som hun ikke trenger å holde selv med tærne. Hun blir overlykkelig!

Mens Hoden besøker legen, forteller om hvordan hun ble rådet til å ta med den lille jenta si til ADRAs matutdeling for barn under 5 år:

-Jeg forstår ikke at det finnes mennesker som vil gjøre et sånt her arbeid for noen som de ikke en gang kjenner! Men min lille jente lever takket være det her programmet og du ser at jeg nå til og med kan amme henne!

Legen i området hjelper Hoden og andre mammaer med undersøkelser av barna deres for å se hvordan de har det helse- og ernæringsmessig. Arbeidet deres er uvurderlig, spesielt med tanke på den usikre hverdagen de lever i. ADRA-arbeiderne forteller at en av legene var på vei fra Kelafo da han ble stoppet av bevæpnede menn som ville drepe han fordi han hadde et krusifiks rundt halsen! Han overlevde takket være gode forhandlingsstrategier, men det kunne ha gått veldig ille.

Omskjæring

Noen kvinner sitter rundt to tradisjonelle jordmødre som med enkle bilder viser hvordan kvinnene kan få det bedre når det gjelder hygiene og ernæring. De snakker om hva som kan hende ved fødsler og de sparer ikke på ordene når de forteller om det forferdelige med omskjæring av jenter, spesielt hvordan det påvirker fødsler. I dag er det mange som ikke omskjærer jenter, forteller de. Jeg spør om mennene synes det er greit? Da kaster flere menn seg ut i samtalen: -Vi arbeider mot denne tradisjonen nå som vi forstår hvor ille det kan være for konene og døtrene våre.

Vi drar videre til neste stasjon. Her treffer vi igjen Fadumo og Mariamo som var innlagt på klinikken, men som nå er utskrevet. Nå er de her for å få matrasjoner før de skal hjem. De sitter i en gruppe med andre mødre og barn, og Fadumo ler lykkelig når Mariamo får en godbit av oss. En av mødrene vi treffer er Ilfor. Hun er 25 år gammel og sitter sammen med datteren Bariwaqo på 4 år. Ilfor har seks barn, og forteller hvor vanskelig livet har vært for familien etter at regnet ikke kom som det skulle. Dyrene døde, og de kunne ikke dyrke noen ting. Barna fikk mindre og mindre og spise og Bariwaqo fikk problemer med magen. Hun fikk diare og så begynte bena å hovne opp. Hun fikk også et stygt utslett som så ut som brannskader.

Mamma Ilfor løfter opp Bariwaqo og skyver vekk klærne hennes. Hele kroppen er dekket av et hudutslett som kalles ”Flaky Paint Dermatosis” – et resultat av underernæring. –Normalt er barna dødsdømte når de får dette utslettet, forteller Dr.Mesfin som er en av legene som har ansvaret for dette prosjektet. –Men se!Denne jenta har fått næring i tide! Hun har frist hud som vokser under den skadede huden. Hun er utenfor fare. Denne jenta kommer til å overleve, men hadde hun ikke kommet i tide hadde hun ikke overlevd til nå.

Det er tungt å sette seg ned å spise et enkelt måltid litt senere. Tenk hva alle disse mødrene har opplevd. Hjertet mitt verker for dem. Hvilket liv!

Hjemreisen

Når vi senere på dagen reiser tilbake til Gode, begynner bilen å krangle. Vi må stoppe, og sjåføren, som viser seg å være en dyktig mekaniker, setter i gang med å reparere bilen under den stekende solen i det karrige landskapet. En kamel rusler forbi. Det er varmere å sitte igjen i bilen enn å gå ut i det golde landskapet, så jeg begynner å gå uten noe direkte mål. Tankene mine er fulle av bilder av barn, kvinner og eldre mennesker som har en tøff og vanskelig livssituasjon. Livet er ikke rettferdig! Jeg lurer på hvordan jeg kan fortsette å hjelpe disse menneskene. Maten tar slutt i mai. Da håper man at regnet har kommet. Men det tar lang tid før man kan dyrke marken, selv om regnet kommer. Grensen til Somalia har vært stengt siden problemene mellom Etiopia og Somalia oppsto, og det har vært vanskelig for handelsmenn å ta seg over. Disse handelsmennene har mange av menneskene vi har møtt vært avhengige av. Disse menneskene behøver mat i minst et halvt år framover.

Jeg tenker på menneskene som arbeider her. Vi har Dr. Mesfin, en menonit, vi har Ahmed, en muslim, vi har Nana, en adventist, vi har legen som ble truet på livet, en katolikk. Disse menneskene er fra ulike deler av Etiopia, fra ulike religiøse bakgrunner og fra ulike sosiale bakgrunner. Likevel arbeider de (uten høy lønn) for å hjelpe andre. Jeg er full av beundring for det de gjør, for deres hengivenhet, for at de daglig bryr seg om disse som Jesus kaller ”mine minste”.

Jeg kommer tilbake til bilen, tar fra notatblokka og begynner å skrive et brev til giverne våre. Det er et katastrofebrev, en bønn til alle om å tenke på disse menneskene. Gjennom å samle inn penger kan vi hjelpe noen av dem til å overleve, og siden får vi be om regn.

Den natten sover jeg på en madrass i en hytte i Gode. Det er fortsatt varmt. Den eneste avkjølingen var vannet som jeg slengte over meg før jeg la meg. Men hvorfor skulle jeg klage? Jeg tilhører de privilegerte, jeg drar tilbake til Addis Abeba i morgen.

Siri Bjerkan Karlsson, ADRA Sverige

Prosjektet i Kelafo (i grenseområdet mellom Somalia og Etiopia) er støttet av ADRA i Sverige, USA og Norge.