De leder til andre spredte husklynger. Husene er av jord og med stråtak. Tak av bølgeblikk er å regne som luksus, for ikke å snakke om vegger og gulv av sement. I byen er det litt luksus for enkelte. Elektrisitet er tilgjengelig, skjønt de fleste kun har en til to lyspærer i husstanden. Vann får de fleste på vannstasjonene langs veien, de færreste har innlagt vann.

Tidlig i morgendisen kan en se hunder, husdyr en og annen trengt person etter nattens søvn. Luften er kjølig. I løpet av morgenen øker trafikken av mennesker. Mange er ikledd hvite bomullssjal, noen er barbente. Et barn spurte engang drømmende ” Vil jeg få sko når jeg kommer i himmelen?”. Grupper av barn oppdager raskt en ”forengi” (fremmed) lyshudet person og slår følge uansett hvilket ærend en har.Trafikken av kjøretøy er svært begrenset så sauer, kyr og esler kan sove tilnærmet trygt og godt på hovedveien.

Det meste blir båret av mennesker: vann, gress og grønnsaker. Selv transport av store bunter fyringsved blir båret av krumbøyde kvinner og barn kilometer for kilometer, kun for å tjene noen enkle etiopiske birr (en dagslønn er ca 7 birr = ca 7 norske kroner). Enkelte syke blir båret i ”kongestol” langs veien av sine venner til sykehuset Gimbie Adventist Hospital. Noen av disse er fødende som det har oppstått komplikasjoner til. Barnet er ofte dødt og kvinnen har lidd og vil ofte få ulike plager i ettertid. Transportmetoden kan virke tungvint for oss vestlige. Men med den veistandarden og kommunikasjonen i området, forstår en raskt at det er den beste løsningen dersom en ikke er i stand til å gå selv.

Heldige er de som har god økonomi og helsetjenester i nærområdet.

Noen kilometer utenfor Gimbie lå en gang en helseklinikk. På grunn av dårlig økonomi ble den lagt ned. Dersom den hadde eksistert kunne den mulig endret livet til en familie jeg besøkte – men det var for sent.

En dag fikk jeg besøk på mitt kontor av en mann og et par kvinner med hvert sitt nyfødte jentebarn i armene. De var tvillinger på ca 2kg og knapt en dag gammel. Spørsmålet lød: ”Kan du ta dem?” og forklaringen kom etterpå. Moren blødde som en foss i fødselen og døde. Enkemannen er hjemme og sørger samtidig som han må se etter enda et barn på et og et halvt år. Jeg vurderte hva sykehuset kunne gjøre og oppsøkte andre som drev hjem for barn i området. ”Løsningen” ble å sende med dem hjem med morsmelkerstatning og en bønn om at dersom de ble syke så måtte de komme tilbake. Utgiftene skulle sykehuset veldedighetskonto dekke. Men etter noen uker kom den tragiske beskjeden, ”Det ene barnet døde i går og det står ikke så bra til med det andre heller”.Jeg reiste umiddelbart til hjemmet. Der møtte jeg en fortvilet far. ”Hvordan står det til med jenta?”

Det andre barnet døde det og. Han hadde mistet tre av sine de siste ukene. Jeg må i ettertid innse at den hjelpen jeg gav, var for liten i forhold til behovet. De hadde trengt en mor eller i det minste et hjem for alle tre barna. Det var umulig å være småbonde, barnevakt for en ettåring som lette etter sin mor rundt huset og med to nyfødte som skulle ha mat ofte. Alle i hans naboområde var i arbeid fra morgen til kveld. Han sto helt alene.

Hadde en bare hatt en helseklinikk i området som kunne hatt en tettere oppfølging med den moren, da hadde hun blitt henvist til sykehuset for å føde sine tvillinger (risikofødsel). Og dersom hun allikevel fødte hjemme kunne kanskje kompetansen og hjelpen vært tettere på og følgene mindre fatale.

Dette er kun en familie sin historie, men det finnes mange med lignende historie. I følge UNICEF føder kun 6% med en trent helsepersonell i Etiopia. Sannsynligheten for å dø før fylte fem år stiger, jeg antar at det er pga sykdom og som resultat av økt registrering. I Etiopia døde 164 pr 1000 levendefødte barn under fem år i 2005. En kontrast til Norge der kun 4 pr 1000 døde i samme år. 850 pr 100 000 kvinner døde av gravitetsrelaterte årsaker i motsetning til 16 i Norge i 2000 (Kun registrerte fødsler er tatt med – mange fødsler blir aldri registrert i Etiopia).

Hvert tall forteller om familietragedier. De viser også hvilken forskjell det er på I- og U-land. Kontrasten sier meg at noe kan og må gjøres for kvinner og barn, både i og rundt rundt Gimbie.

Om forfatteren:

Mirja Andvik Knutsen er utdannet sykepleier, og jobbet en periode på Gimbie Adventist Hospital i 2002.

(Kilde: www.unicef.org)