Thea satt ved kjøkkenbordet. Hun tenkte på ei jente hun så på TV i går. Jenta hadde så fin kjole på seg, men mamma fortalte at hun var flyktning og at kjolen sikkert var det eneste plagget hun eide. – Se nøye på kjolen, sa mamma, den er skitten og altfor stor og det ene kjoleermet mangler.
– Hvor lang tid tar det å reise dit hun er? spurte Elise.
– Det er langt, men ikke så langt, svarte mamma. – 8 timer med fly. Det er ikke lenger enn vi sitter i bilen når vi kjører til farmor i Trondheim om sommeren.
Om kvelden tenkte Thea på jenta hun hadde sett på TV, og lurte på hvordan hun hadde det i kveld.
To uker senere sto Thea og Elise klar med hver sin bøsse. Skolen skulle være med på ADRAs hjelpeaksjon og samle inn penger til fattige barn. Hele klassen hadde snakket om hvor fint det var at de kunne sende penger slik at barna kunne få det bedre. Jentene studerte brosjyren de skulle ha med seg. På forsiden var det bilde av ei jente med mørkt, vakkert hår og varme øyne. Hun minnet om jenta på TV, hun med den fine kjolen.
Etter å ha gått i to timer fra dør til dør og samlet inn penger, var Thea og Elise ganske fornøyd med innsatsen. – Har du tenkt på at den tiden vi bruker, på en måte blir til penger? sa Elise. – Skal vi gå en time til? De spurte læreren, og fikk lov.
Om kvelden før hun la seg kikket Thea raskt på brosjyren som hun hadde tatt med seg hjem. Bildet smilte mot henne. Og Thea smilte tilbake.
Illustrasjonsfoto: Britt Celine Oldebråten
12.05.2011
