Ved nyttår holdt det på å gå veldig galt. Lai Oon skjønte såpass, men hva kunne hun ha gjort annerledes? Det hadde startet dagen før. Like etter at mamma og pappa hadde dradd av gårde til markedet for å selge grønnsaker hadde lillebror Nong på ett år lagt seg på sengematta, den vesle kroppen var varm og slapp. Lai Oon følte med en gang at dette var alvorlig, så hun ba storebroren skynde seg og hente bestemor.
Snart sto Lai Oon utenfor det lille huset sammen med bestemor og snakket om hva de skulle gjøre. Hadde de bare hatt noen penger! Da kunne de reist med buss til byen og skaffet medisin. Men det var ingen penger - og dermed ingen medisin.
Flere av naboene kom bort til dem og ga råd for hvordan Nong skulle bli bedre. En nabokone løp bort til huset sitt og hentet noe medisin. Det var ikke mulig å si sikkert hva som stod på medisinboksen, ingen i den lille flokken kunne lese, men nabokona synes hun kunne huske at de hadde brukt den da hennes sønn var syk. Lai Oon og bestemor ga Nong medisinen, men det gikk ikke mange minutter før de skjønte at i stedet for å bli bedre, så ble han verre. Nong ble bare dårligere og dårligere. Til slutt tok Lai Oon lillebroren sin i armene og løp de to hundre meterne til hovedveien. Der klarte hun å stoppe en bil. Da hun tryglet om å få sitte på inn til klinikken i byen, fikk hun lov.
De neste timene var et mareritt, men heldigvis, sent på kvelden, klarte legene å finne motgift til medisinen – lille Nong var reddet. Lai Oon gråt av glede. Den kvelden bestemte hun seg for at dette året skulle hun lære å lese, slik at noe lignende aldri skulle kunne skje igjen.
24.06.2011
